15. desember: Hvordan svartnissepirater blir til

Lærdom: Det er bedre med grøt på tallerkenen enn i hodet (men bare litt).

Da jeg kom til barnehagen med Barn3 i dag tidlig, ble vi møtt av rødkinnede, rødkledde, fregnete, smilende, hoppesprettende små nissejenter. Det var rødt så langt jeg kunne se. De voksne hadde nisseluer, nissekinn og nissefregner. Det er ikke til å komme bort fra at mitt lille barn skilte seg ørlite ut fra mengden der hun kom i sin grå genser med dødningehoder på. Ganske små dødningehoder, riktignok, men like fullt. Jeg har levert henne i barnehagen med nisselue på mange ganger i desember. Ikke i dag. Quiz: Hvilken dag var det nissefest i barnehagen?

Jeg kunne ikke dra hjem og hente nissekit, selv om jeg helt seriøst vurderte det noen sekunder. Klokka var for mye, og Tårnfrid skulle på kurs. Jeg brøt sammen og tilsto at jeg hadde glemt hele greia. Noen fant en reservelue i et skap, og noen malte røde nissekinn på det storsmilende barnet i dødningehodeuniform. En svartnissepirat var født.

Det er ikke første gang jeg glemmer noe. Det er garantert ikke siste gang heller. Spesielt ikke i desember, som er smekkfull av nissefester, nissemarsjer, juleforestillinger, juleavslutninger, grøtfester og juleverksteder. Veldig mye av dette er veldig hyggelig, men når man ganger det med tre barn blir det litt, eh, mye. Og i stedet for drøssevis av avslutninger - vi er jo ikke borte fra hverandre mer enn noen dager uansett - kunne vi hatt et hyggelig-å-se-deg-igjen-treff (uten grøt!!!) i slutten av januar? Da skjer det jo ikke noe likevel.