Pages

Saturday, September 25, 2010

Kontornomade - et kult prosjekt!

Beduiner, hunere og samer er eksempler på tradisjonelle nomadefolk. Cecilie Thunem-Saanum er også nomade, men ikke av den tradisjonelle sorten. I september begynte hun som kontornomade (sannsynligvis som den første her i landet), inspirert av finske Janne Saarikko.

Cecilie er sin egen sjef. Hun driver CTS-Setting, som tilbyr kurs og trening i tidsbruk og kommunikasjon. Som kontornomade gjør hun akkurat det samme, men fra et nytt miljø hver måned. En slags utlånskollega, som gir og får innspill, idèer og nytt nettverk, i bytte mot en kontorplass.

Det var Pål Stavrum som tvitret om den finske kontornomaden Janne Saarikko en gang i februar. Saarikko hadde startet sitt eget konsulentselskap, men var ikke fristet av det han beskrev som "hjemmekontor i bare underbuksa", eller å leie et lite kontor og sitte der alene. Derfor tok han kontakt med ulike bedrifter for å høre om han kunne sitte en måned hvert sted, uten lønn eller andre forpliktelser enn at han lovet å tie med eventuelle forretningshemmeligheter.

Samme avtale har Cecilie med Fundament Kommunikasjon i Kristiansand, som er første bedrift ut for den norske kontornomaden.

- Jeg tok kontakt med Thunem-Saanum på Twitter da hun skrev om nomadeidéen sin. For oss er det en måte å utvide nettverket vårt. Cecilie byr på sin kompetanse i "bytte" mot kontorplass, og den skal vi benytte oss av, både mot kunder og internt hos oss, sier Christian Altmann, PR-rådgiver i Fundament Kommunikasjon, i et intervju med Amund Hestsveen i Fædrelandsvennen i dag.
Altmann slår fast at dette er nytt, innovativt og spennende, og er strålende fornøyd med ordningen.

Jeg kjenner Cecilie, og skjønner godt at Fundament er strålende fornøyd med å få låne henne. Jeg er heller ikke veldig overrasket over at det var nettopp Cecilie som lot seg inspirere til et kontornomadeliv. Men når jeg må fram med utropstegnene, er det fordi jeg synes dette er en utrolig god idé! Mye bra kan sies om hjemmekontor, men min erfaring er at mye inspirasjon og mange nye idéer oppstår i møtet med (nye) mennesker.

For en som er sin egen sjef, er det mye å hente på å få tilgang til kreative kolleger og nytt nettverk. For en arbeidsplass er det inspirerende å få inn en som kan se på ting med et nytt blikk. Jeg tror dette er en måte å jobbe på som mange kan ha utbytte av.

Faksimile fra Fædrelandsvennen 25. september

Wednesday, September 1, 2010

Nye tider

Vi har fått et nytt barn i huset. Ikke helt ulikt barnet vi hadde før sommeren, men ikke helt likt heller. Det er noe med blikket og holdningen, noe målbevisst og stolt og nytt som plutselig er så tydelig. Mellomsten er blitt et Helt Ekte Skolebarn.

Det kom jo ikke som noen bombe, dette. Vi har jo tross alt hatt henne noen år. Men likevel. Hun vinker til oss og snur seg. Bakfra ser vi to tynne stilker som stikker ned bak en veldig stor skoleransel. Stilkene går med lette steg - vekk fra oss. Plutselig ble det litt vanskelig for hønemor å svelge.

Hun er godt forberedt. Hun kan telle så langt hun vil, så lenge hun husker på at ikke det heter tjueti. Hun kan de fleste bokstavene. I fjor høst sang hun a-b-c-d-e-f-g, h-i-j-k-ellomellope, men allerede før jul var til og med l-m-n-o-p på plass. Hun har mistet to tenner, valgt skoleransel, og fått et nytt pennal som er så fullt av stæsj at skolen helst ser at det blir igjen hjemme. Dessuten skal den aller beste bestevennen gå i samme klasse. Det blir nok bra.

Hun er godt forberedt, fordi hun har gått i barnehagen i mange år. Barnehagen har læringsplaner i bøtter og spann, noe som blant annet fører til prosjekter hvor ettåringer selv skal velge aktiviteter i løpet av en dag. Akkurat da klødde jeg meg litt i hodet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alle planene og prosjektene hun har hatt det godt i barnehagen. Det er fordi hun har gått dit hver dag og møtt personer som er glad i henne, helt på ordentlig. Som kjenner henne godt nok til å se den lille nyven i pannen på overskyede dager, som vet at hun kvikner til om hun bare får lov til å våkne litt i fred i en krok. Som finner fram tegnesaker, stryker henne over håret og lar henne være seg selv. Som tar henne med på turer, utfordrer henne og utforsker med henne. Som lærer henne hvordan man lettest kan løfte strandkrabbene (man trykker dem på skallet med en finger så ikke de løper sin vei, og kniper langs kanten på skallet med to andre fingre), så hun kan lære det videre til lillesøster og hennes små venner.

Det er litt skummelt med skole. Der barnehagen er liten og trygg, er skolen stor og uoversiktlig. Det er fullt av store barn som vet hva presidenten i Amerika heter, og som holder på å le seg i hjel hvis de klarer å lure førsteklassingene til å si ”pule”. Førsteklassingene går fra å være omgitt av mange hender som kan passe på dem, til å være en av mange læreren må ta seg av.

Men det går nok bra. Skolen har læringsplaner i bøtter og spann. De har prosjekter, som gjør at elevene plutselig en dag ved middagsbordet uanstrengt kan liste opp 30 fakta om for eksempel delfiner (visste du at når delfiner sover er halve hjernen deres fortsatt våken?) Dessuten har de utetimer, belønningsordning for lesehester i forskjellige størrelser, og skolemelk og skolefrukt og ordensmann og friminutt og grafisk fremstilling av hvor mange tenner hver enkelt elev har mistet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alt dette hun får det godt på skolen. Det er fordi hun går dit hver dag og møter personer som bryr seg om henne, helt på ordentlig. Som klarer å kombinere fagplaner, krav og nye retningslinjer med kunnskapen om at av og til er plaster på kneet mye viktigere enn at to ganger to er fire. Som bruker sene kvelder og tidlige morgentimer på å forberede undervisningen, for at hver enkelt elev skal føle seg sett i løpet av dagen. Som tar imot telefoner fra bekymrede, hissige eller engasjerte foreldre langt utenfor normal arbeidstid.

Ansatte i skoler og barnehager må gå på jobb med hjerte, engasjement og gode sko. Ikke alle gjør det. Det kan få store konsekvenser, fordi de, utenfor den nærmeste familien, er barnets viktigste støttepersoner. Det blir ofte mye baluba i tilfeller hvor det ansvaret ikke følges opp. Med rette, fordi jobben de gjør er så uendelig viktig. Men urettferdig likevel, så lenge den jevne, gode jobbingen, anleggingen av en stor del av grunnmuren i tilværelsen for de fleste av oss, sjelden løftes fram og belønnes med like store ord.

Så. Til alle dere, som sjonglerer snørrete neser og matematikk (Hvor mange ganger har du blåst nesen i dag? Hvor mange servietter er det i pakken? Hvor mange er det igjen nå da?), som har et like våkent blikk for intriger i skuret i storefri som for hvem som trenger en ekstra utfordring i lesetimen, og som møter barna våre igjen med et smil hver eneste morgen. Takk! Dere skulle hatt millionlønn.