Sommeruniverset

Sakte sommertid. (Foto: Siri Gjelsvik)

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og for ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.

Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.

Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke turde mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte ved hytta. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem over dammen, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et grantre med tunge greiner og skjegg på stammen, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus. Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler, båter, med ørene full av kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart. Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller en strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, hæ?, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.

Vi var jo i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for travelfar hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.

Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2010.

Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi ett ord: Tid.

En fin presang

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.

Oppholdsvær! Fotosafari i hagen; samler bevis for at det faktisk er (har vært) sommer.
Humle på jobb.
Mojito on the rocks.

Oregano. Har brukt for lite av den. Men den er så fin når den blomstrer!

Veronika.

Oktoberbergknapp. En favvis!
Fin før den blomstrer, fin når den blomstrer,
fin når den visner og frosten kommer, lett å formere.

Solsikke to-be.

Ærta-bærta-blomst. Mye skygge i dette hjørnet, men store steiner holder varmen.

Flere som aldri tar ferie.

Syltetøy på kvist.

Ageratum (blåkorg). Elsker fargen.

Blomkarse x 2. Finnes det gladere blomst?

Elsker klematis. Har fått til tre i år. Den fjerde likte ikke haglet som kom i mai. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg la meg ikke ned og døde av den grunn.

Ringblomster er kule i salaten.

Spanske margeritter.

Stemorsblomster m/flue.