Nye tider

Vi har fått et nytt barn i huset. Ikke helt ulikt barnet vi hadde før sommeren, men ikke helt likt heller. Det er noe med blikket og holdningen, noe målbevisst og stolt og nytt som plutselig er så tydelig. Mellomsten er blitt et Helt Ekte Skolebarn.

Det kom jo ikke som noen bombe, dette. Vi har jo tross alt hatt henne noen år. Men likevel. Hun vinker til oss og snur seg. Bakfra ser vi to tynne stilker som stikker ned bak en veldig stor skoleransel. Stilkene går med lette steg - vekk fra oss. Plutselig ble det litt vanskelig for hønemor å svelge.

Hun er godt forberedt. Hun kan telle så langt hun vil, så lenge hun husker på at ikke det heter tjueti. Hun kan de fleste bokstavene. I fjor høst sang hun a-b-c-d-e-f-g, h-i-j-k-ellomellope, men allerede før jul var til og med l-m-n-o-p på plass. Hun har mistet to tenner, valgt skoleransel, og fått et nytt pennal som er så fullt av stæsj at skolen helst ser at det blir igjen hjemme. Dessuten skal den aller beste bestevennen gå i samme klasse. Det blir nok bra.

Hun er godt forberedt, fordi hun har gått i barnehagen i mange år. Barnehagen har læringsplaner i bøtter og spann, noe som blant annet fører til prosjekter hvor ettåringer selv skal velge aktiviteter i løpet av en dag. Akkurat da klødde jeg meg litt i hodet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alle planene og prosjektene hun har hatt det godt i barnehagen. Det er fordi hun har gått dit hver dag og møtt personer som er glad i henne, helt på ordentlig. Som kjenner henne godt nok til å se den lille nyven i pannen på overskyede dager, som vet at hun kvikner til om hun bare får lov til å våkne litt i fred i en krok. Som finner fram tegnesaker, stryker henne over håret og lar henne være seg selv. Som tar henne med på turer, utfordrer henne og utforsker med henne. Som lærer henne hvordan man lettest kan løfte strandkrabbene (man trykker dem på skallet med en finger så ikke de løper sin vei, og kniper langs kanten på skallet med to andre fingre), så hun kan lære det videre til lillesøster og hennes små venner.

Det er litt skummelt med skole. Der barnehagen er liten og trygg, er skolen stor og uoversiktlig. Det er fullt av store barn som vet hva presidenten i Amerika heter, og som holder på å le seg i hjel hvis de klarer å lure førsteklassingene til å si ”pule”. Førsteklassingene går fra å være omgitt av mange hender som kan passe på dem, til å være en av mange læreren må ta seg av.

Men det går nok bra. Skolen har læringsplaner i bøtter og spann. De har prosjekter, som gjør at elevene plutselig en dag ved middagsbordet uanstrengt kan liste opp 30 fakta om for eksempel delfiner (visste du at når delfiner sover er halve hjernen deres fortsatt våken?) Dessuten har de utetimer, belønningsordning for lesehester i forskjellige størrelser, og skolemelk og skolefrukt og ordensmann og friminutt og grafisk fremstilling av hvor mange tenner hver enkelt elev har mistet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alt dette hun får det godt på skolen. Det er fordi hun går dit hver dag og møter personer som bryr seg om henne, helt på ordentlig. Som klarer å kombinere fagplaner, krav og nye retningslinjer med kunnskapen om at av og til er plaster på kneet mye viktigere enn at to ganger to er fire. Som bruker sene kvelder og tidlige morgentimer på å forberede undervisningen, for at hver enkelt elev skal føle seg sett i løpet av dagen. Som tar imot telefoner fra bekymrede, hissige eller engasjerte foreldre langt utenfor normal arbeidstid.

Ansatte i skoler og barnehager må gå på jobb med hjerte, engasjement og gode sko. Ikke alle gjør det. Det kan få store konsekvenser, fordi de, utenfor den nærmeste familien, er barnets viktigste støttepersoner. Det blir ofte mye baluba i tilfeller hvor det ansvaret ikke følges opp. Med rette, fordi jobben de gjør er så uendelig viktig. Men urettferdig likevel, så lenge den jevne, gode jobbingen, anleggingen av en stor del av grunnmuren i tilværelsen for de fleste av oss, sjelden løftes fram og belønnes med like store ord.

Så. Til alle dere, som sjonglerer snørrete neser og matematikk (Hvor mange ganger har du blåst nesen i dag? Hvor mange servietter er det i pakken? Hvor mange er det igjen nå da?), som har et like våkent blikk for intriger i skuret i storefri som for hvem som trenger en ekstra utfordring i lesetimen, og som møter barna våre igjen med et smil hver eneste morgen. Takk! Dere skulle hatt millionlønn.

Ekstremsportuker

- Fffff...idiot!!!

Bilferie. Strålende plan. Lave skuldre, ta dagen som den kommer, liksom. Javel, så stopper vi tre ganger i timen for å tisse. Javel, så får vi isflekker i setet. Men likevel! Ikke så verst, hvis vi voksne bare klarer å skru hodet ut av langdistanse-modus, og faktisk stoppe noen av de fine stedene vi ellers ville sust forbi.

- Mammaaa, hva er en fidajot?

- Uhm. Det er en sånn som gjør sånn som han der nettopp gjorde. Bare kjører rett ut i veien uten å se seg for.

Jeg er ikke et osean av opphøyet ro bak rattet. Jeg synes det er en tålmodighetsprøve å kjøre i 60 når fartsgrensen er 80. Men jeg holder stort sett fartsgrensen, og det sier jeg ikke bare fordi noen som er politi kanskje leser dette. Men jeg er en pyse på forbikjøringer, og foretrekker å banne i 60 kilometer i timen en stund framfor å krysse midtlinja hvis ikke jeg ser at det er klart langt, langt fram. Jeg blir mer skvetten når jeg har barna med i baksetet. De mest kreative skjellsordene skriver seg fra komboen uforutsett brudd på vikeplikten og store flagrende ører i baksetet. Men likevel. På en vanlig onsdagsettermiddag i oktober blir det for det meste med en og annen "fidajot".

Men nå. Fellesferie. Er det nye regler nå? Er det sånn at det er om å gjøre å komme først fram, ved minst mulig bruk av blinklys, hjerne og sunn fornuft?

Rapport fra en dag på veien:

En bil har fått motorstopp i en undersjøisk tunnel, og veien er skiltet ned til 50 kmt mens det ordnes opp. Det er store lastebiler i tunnelen, og dessuten en treg traktor med digert lass. Føreren av den ene lastebilen synes det er en god idé å kjøre forbi hele sulamitten, og korker effektivt igjen hele tunnelen mens han drar seg fram i nesten 40. Eller vent. Det er jo et helt kjørefelt til, på den andre siden av de heltrukne sperrelinjene! Og vips. Tre biler i bredden, på vei opp en svingete, mørk tunnel, i langt over de skiltede 50 kmt. Og når én først kom på ideen, hvorfor ikke hive seg på? To sjåfører til bryter ut av køen og suser forbi, over sperrelinjene, synsk sikre på at det ikke kommer noen i motsatt retning bak svingen.

Litt senere, på en motorvei: Familiefar i stor, svart, dyr bil kommer i fint driv i venstre felt. Passerer bilen foran med minst mulig margin, svinger rett over i høyrefeltet, og videre over i avkjøringsfeltet. Uten å blinke. Sjåføren som må hogge inn bremsen tuter. Den travle sjåføren tar seg tid til å sakke litt på farten, så alle - inkludert barna i hans eget baksete - rekker å se langfingeren hans. Tulling. Tute på ham, liksom.

I et kryss med vikeplikt velger en sjåfør å heller trø klampen i bånn, for å slippe å komme bak en lastebil. En annen velger galant å overse stopp-skiltet, muligens fordi det er vanskelig å gire mens man holder mobiltelefonen med den ene hånden. For ikke å snakke om forbikjøringer. I svinger, før bakketopper. Eller hvorfor ikke på veiskulderen på høyresiden. Kreativt!

Det er lite som provoserer meg mer enn folk som på denne måten velger å sette andres liv i fare. Og det er ikke 18-åringer med trykkferskt sertifikat og pimpet bil som skaper disse situasjonene. Det er for det meste familiefedre, med baksetet fullt av fremtidshåp og en litt blek makker i passasjersetet.

Til alle fidajoter: Jeg vedder på at sikkerhet var ett av de viktigste kriteriene da familiebilen ble valgt. Jeg vedder på at noe av det siste dere sa før dere gikk fra kontoret, var at det skulle bli godt med ferie. Jeg vedder på at ekstremsportuker ikke inngår i ferieplanene deres. Jeg vedder på at dere ville kalt hvem som helst som hadde satt livet til familien deres i fare, for noe langt kraftigere enn fidajoter.

Jeg fatter og begriper ikke hva dere tenker på.

Sommeruniverset

Sakte sommertid. (Foto: Siri Gjelsvik)

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og for ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.

Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.

Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke turde mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte ved hytta. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem over dammen, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et grantre med tunge greiner og skjegg på stammen, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus. Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler, båter, med ørene full av kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart. Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller en strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, hæ?, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.

Vi var jo i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for travelfar hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.

Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2010.

Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi ett ord: Tid.

En fin presang

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.

Bekjennelser

Perfekt-schmerfekt. Familietrafikk er ikke bare-bare! (Foto: Colourbox) 

Vi var på foreldremøte i uken som gikk. Tema: "foreldre med et smil". En klok og morsom dame satte ting på plass for oss. "Barna deres gjør som dere gjør, og ikke som dere sier", sa hun, og fortalte om modellæring og skjult læring. Om at barna til de er overraskende store ser sine foreldre som ufeilbarlige. Om hvordan 80 prosent av det vi kommuniserer gjøres gjennom kroppspråk, mimikk og tonefall, og bare 20 prosent gjennom ord. Selv om damen sa mye vi strengt tatt visste fra før, etterlot hun oss i en sky av tidsklemt samvittighetsgnag. Vi gjør så godt vi kan, men er sørgelig klar over at vi kunne gjort det bedre.

Jesper Juul og andre eksperter lever godt av denne skyen. Det finnes bøker om barneoppdragelse i bøtter og spann. Side opp og side ned på internett. Men jeg orker ikke lese. Jeg står fram. Jeg er en skikkelig uperfekt mamma.

Mine tre barn tror at det er helt normalt å oppbevare nyvaskede klær i en haug på gulvet i stedet for i skapet.

De har hørt om barn som har babybøker med notater om den første tanna, det første skrittet, det første ordet, men tror fortsatt at det er helt uvanlig. Sin egen bok, liksom. Jeg har ikke gjort noe for å rette opp det inntrykket.

Jeg har nektet å lese spesielle bøker for dem om kvelden fordi jeg synes de er kjedelige (bøkene, altså - ikke ungene).

Jeg har spist ungenes gjenglemte lørdagsgodt, og nektet for at det var meg. Jeg lar dem ikke få snop i ukedagene, men smugspiser selv rett som det er. Jeg har påstått at sjokolade er vitaminer, i tilfeller hvor de har tatt meg på fersken bak kjøleskapdøra med munnen full. (Sjokoladen må jo være kald, ikke sant).

Det har hendt ungene har fått kalde pølser til middag, ut fra tanken at om vi likevel er på pølsekjøret spiller temperaturen på pølsene liten rolle. (For ordens skyld bør jeg kanskje legge til at de faktisk liker kalde pølser).

Av og til kjefter jeg på ungene uten at de har gjort noe galt. Det hender også at jeg kjefter på feil barn.

Jeg har lært dem uttrykk som "nå er det nok!", "har du ikke ører?" og "det trenger ikke du å bry deg med." Jeg prøver å skjule rødmen når jeg hører dem gjentatt i full offentlighet.

Jeg har ved et par anledninger klipt vekk vanskelige floker i stedet for å gre dem ut.

Jeg reparerer ikke klær med hull. Jeg legger dem i en bunke sammen med andre klær som skal repareres, og der blir de liggende til de er for små. Da hiver jeg dem, fordi Fretex ikke gjerne vil ha klær med hull i.

Jeg glemmer alltid at det er gul fest i barnehagen eller turdag på skolen. Jeg glemmer også foto-dager, og har dermed sendt ungene avgårde til fotografering i klær fra resteskuffen, og med håret på halv tolv.

Jeg husker ikke sist jeg ryddet lekerommet. Jeg har kastet barnetegninger. Jeg orker ikke rydde i haugen med jakker og sko i gangen etter at ungene har lagt seg, så jeg lar det ligge og later som jeg ikke ser det. Jeg har levert barn i barnehagen uten sko, og med støvler med hull i.

Nok nå? Listen kan gjøres mye lengre. Men det går for det meste greit. Jeg tror ungene har det ganske fint. Jeg tør ikke tenke på hva slags uvaner de får med seg hjemmefra, men det er kanskje like greit å la være.

"Refleksjoner er ikke dumt. Man kan lære mye av det", slo foredragsdamen fast på foreldremøtet.

Det er vanskelig å være uenig med henne i det. Og fra den faste fredagstegnefilmavtalen i sofakroken, i en mølje av ti armer, ti bein og minst 450 popcorn på avveie, har vi reflektert oss fram til at ikke helt perfekt kan være perfekt det også. Øvelse gjør mester, det gjelder bare å finne ut hva vi trenger å øve på.

Barnestreker: (vask)ekte familielim

Kunstneren ble renset med matolje. Kunstnerens klær ble renset med terpentin. Bilen var nybonet, og etter avfetting, vask, og ny boning ble den like grå som før. (Kunstner: Lars. Foto: Pål O. Refvem)

Fettstiftdinosaurer på parketten. Det sier seg jo selv. Det er jo ikke plass til annet enn fortennene på et A4-ark. Tannmerker i den nye kjøkkenbenken. Skulle bare kjenne hvordan det var å gnage på tre. Vannfaste streker på veggen. Aaaah, minner - det var da hun plutselig var lang nok til å få tak i tusjene selv! Rosa neglelakk på mormors flunk nye bil. Det var da vi lærte at en av egenskapene til tokomponent billakk er at den ikke tar skade av neglelakkfjerner. DVD'er. Glatte og fine. Perfekt å ha under føttene når man hermer etter skøyteløperne i OL. Eple i do. Da blir det tett. Knipe hodet av alle de spirende tulipanene. Da kommer det ingen tulipaner, og dessuten blir mamma innmari sur.

Utforskning, nytenkning, læring. Det er jo bra? Og grå hår, det gir bare karakter. Gjør det ikke?

Familiehistorie: Far og sønn (3,5) skal til fjells. Far laster inn i bilen, sønn finner gjenglemt spann med oljemaling. Et halvt minutt senere hører far knising på den andre siden av bilen. Mistenker rituell gjemmelek, vanlig prosedyre når man har dårlig tid. Går for å hente den håpefulle.

- Da jeg så malingen på bilen skjønte jeg først ikke hva det var. Jeg skjønte ikke at han kunne få gjort så mye mens jeg la noen bagger i bagasjerommet, sier far.

Den hovedmistenkte hadde maling opp til albuene. Bilen hadde maling over hele fronten og to sidedører. Boddøren til huset hadde også fått et strøk. Far var klok nok til å ta fram mobilkamera i stedet for utestemme. Han innrømmer i ettertid at han muligens har fått som fortjent:

- Min far minnet meg på at jeg spraymalte sykkelen min blå i frisk sommervind like ved siden av vår hvite Ford Granada. Da han noen dager senere vasket bilen, oppdaget han at hele bilen var dekket av små blå lakkdråper som ikke gikk vekk uansett hvor mye han bonte og rubbet bilen, men de forsvant gradvis ved hver vask i tiden som gikk. Jeg husker også at jeg i 10-12 års alderen syntes at det var tøft med hvit skrift på bildekk, så en dag malte jeg Goodyear på alle dekkene på bilen til far med en sånn penn med hvit maling i. Det var ikke akkurat noen presisjonsjobb, og må ha vært litt flaut å kjøre rundt med for min far som da var rundt 35.

Familiehistorie: Treåring tatt på fersken; tegnet med stein på bilen.

Mor (i fistel): Du må ikke tegne på bilen!!!

Treåring (overrasket, og litt undrende til den uventede kritikken): Det er en mann!

Mor: Jeg ser at det er en mann. Men du må ikke tegne på bilen med stein! Den blir ødelagt!

Treåring (ser på steinen): Neeei, den er ikke ødelagt.

Payback time: Barnas besteforeldre innlemmes gjerne i strømmen av kreative påfunn. (Kan det betraktes som en form for avbetaling?)

- Ni får som förtjänt, sier min gode svigerfar hver eneste gang, og ler så han holder på å ramle av stolen.

En gjenganger blant familiehistoriene fra da vi var små, er da min teknisk anlagte husbond ville hjelpe sin far med å skifte olje på traktoren. I mangel av olje blandet han den selv, av sand og sølevann. Og tømte det i riktig hull. Det gikk som det måtte gå da traktoren ble startet. Motoren skar seg, og svigerfar fikk vel sagt omtrent det han måtte si for å holde snøen unna den dagen også.

Men det ble en god historie.

Og selv om traktorer koster masse penger, er det mye familielim i gode historier. Og familielim får man ikke kjøpt over disk.

Nå

Jordskjelvet i Chile i februar førte til enorme ødeleggelser.
Mange døde, mange mistet hus, hjem, livsgrunnlag.
(Bilde fra The Takeaway)

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Det er fortsatt snø ute, jeg er drittlei snø. Jeg vil bare at våren skal komme, og at alle løkene jeg satte i fjor høst skal begynne å spire. Jeg er lei av glatte veier, lag-på-lag-bekledning og lue som klør i panna, jeg er lei av brøytekanter og nye snøbyger hver gang gårdsplassen er måkt ren for snø. Men jeg kommer til å huske dette som en fantastisk, endeløs, gnistrende hvit vinter, som gjorde de mørkeste, tristeste, sureste månedene lyse og fine.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er trøtt som et uvær etter uker med gull i vannkoppstafett og nattevåk, og akkurat da vi trodde vi var ferdige får minstingen feber igjen. Nye våkenetter, oppkast, feber, nattlig vask av sengetøy. Mandag rykker raskt nærmere, jobb igjen, har det i det hele tatt vært helg? Men jeg er glad, fordi det var en liten jente der som holdt meg våken om natten, trengte meg, og jeg kunne hjelpe. Vi kommer til å le av det etterpå, herregud husker du den vinteren, SÅ fin snø ute og vi kom oss ikke ut på ski en eneste gang fordi ungene var opptatt med å være syke.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er gretten fordi jeg, til tross for at det allerede er mars, fortsatt har følelsen av å være januarblakk. Jeg drømmer om nye sko (alltid), grønt kort i den kuleste klesbutikken, en lang dag på spa, jentetur med innlagt storbyshopping. Men det må vente. Sannsynligvis blir det med drømmen, fordi det ikke når opp på prioriteringslisten når familiebudsjettet settes opp. Det er helt greit. Vi er alltid litt blakke i januar og februar. Det er deilig å dagdrømme om lottogevinster, vel vitende om at en eventuell lottogevinst uansett ville blitt disponert helt anderledes enn i dagdrømmene.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å lese en kommentar i lørdagsavisen, men blir avbrutt av noen som vil ha mer frokost men ikke vil ordne det selv, noen som leter etter noe å ha på seg, noen som heller vil at jeg skal lese boken om F, noen som roper komogtøøøøørk, noen som søler juice på det nyvaskede kjøkkengulvet. Jeg holder på å bli sprø av at det skal være så vanskelig å få lov til å lese bare den ene kommentaren ferdig uten avbrudd. Jeg hater når latten min blir kald. Men jeg elsker det myldrende kaoset av armer, bein og masing, de korte timene med formiddagstid sammen før alle plutselig har løpt hvert til sitt og vi ikke ser dem før til middag. Og latteren over kjøkkenbordet når det plutselig er stille i huset, og vi sitter der med hver vår kalde kaffekopp.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å jobbe, mens tre barn med lakenskrekk finner på tusen ting for å slippe å legge seg. Jeg ser på klokken, masse jobb som skal gjøres før jeg kan legge meg selv. Jeg er frustrert over tiden som flyr så fort, alt jeg ikke rekker. Pokker heller, kveldsmaten er spist, tennene pusset, vi har allerede lest minst en bok til hver og sunget et par skjærende falske nattasanger. Men jeg kommer ikke til å huske jobben jeg ikke rakk å gjøre. Jeg kommer til å huske lesestundene vi rakk, den gode følelsen av at noen kom for å få tid, kos og oppmerksomhet.

På en gjennomsnittlig dag er det lett å la seg rive med av frustrasjon over alt som går litt på snei, i stedet for å huske på alt som er bra. Jeg regner med at jeg rekker å irritere meg over snøen flere ganger før den smelter helt vekk. Og når den er smeltet, kommer jeg til å irritere meg over all strøsanden som ligger igjen i veien, som vi må ut og feie vekk. Men i evnen til å irritere seg over små filleting, ligger også erkjennelsen av hvor bra vi har det. Akkurat her, akkurat nå. Det tenker jeg litt på mens jeg ser bildene over de enorme ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Chile i februar.

(På trykk i Stavanger Aftenblad (Pluss) 5. mars 2010)

Du sa jo ja!!!

Opp med hånden alle som blir sure helt på ordentlig hvis noen sier nei. Ingen? Tenkte meg det. (Tegning: Siri Gjelsvik)

Hva har du endt opp med å si ja til, selv om du hadde mest lyst (eller til og med prøvde) å si nei?

Jeg stilte spørsmålet på twitter, facebook og sms forrige helg, i forbindelse med et kunstprosjekt jeg holder på med. Mot løfte om anonym behandling haglet svarene inn. I løpet av bare noen timer kom det nesten hundre store og små bekjennelser. Udramatiske hverdagsting hvor summen blir stor når man legger det sammen. Dramatiske valg som endret retningen på livet. Alarmklokker og murrende magefølelse til tross – du sa ja. Jeg sa ja.

Hvorfor gjorde vi det?

Jeg tror den vanligste måten å svare nei på, er å si ja. Ofte er det ansvarsfølelse, fordi en rekke fellesfunksjoner i samfunnet er avhengig av at mange nok sier ja. Skadevirkningene av å være med i velforeningen en gang i lysåret, eller hjelpe naboen med å måke oppfarten, er relativt begrenset. Så var det heller ingen av svarene jeg fikk som inneholdt snømåking, leksehjelp eller bøssebæring for Haiti.

Andre ting svarer vi ja til fordi der og da er ubehaget ved å svare nei større enn følgene av å svare det motsatte. Fordi vi føler at vi bør, fordi "har ikke lyst" eller "orker ikke" føles som bekvemmelighetsunnskyldninger. Fordi det bare ble sånn.

Her er noen av svarene jeg fikk:

"Barna vil ha overnattingsbesøk omtrent hver helg. Selv om vi egentlig ikke skal noe spesielt, hadde det vært deilig å ikke ha besøk alltid".
"Noen ganger når folk vil komme på besøk. Har egentlig mest lyst å si nei, fordi jeg er sliten, travel, eller det er feil folk som kommer".
"Sex".
"Salg av doruller. Vi endte vel opp med åtte ganger 48 doruller i kjelleren".
"Ferie med familien til søsteren min".
"Jeg sa ja til faste pengesummer til ungene til jul og bursdag, i stedet for å kjøpe gaver med omtanke. Definitivt et nei! Leter rundt ofte, for å finne noe som er dyrt nok. Grrr!"
"To uplanlagte barn".
"Jeg fikk en forespørsel om å bli facebook-venn med en jeg ikke hadde så lyst å bli venn med. Så jeg lot det bare ligge. Men så spurte hun meg på jobb en dag om hvorfor jeg ikke hadde svart ja, så da mumlet jeg noe om at jeg ikke hadde sett det og svarte ja likevel. Nå kan jeg ikke fjerne henne fra vennelisten heller".
"Jeg hadde et kjærlighetsforhold til en gift mann".
"Hvis jeg sier ja til å kjøpe noe, som jeg kjenner er litt press fra betjeningen, og som jeg er usikker på om jeg vil ha eller trenger..."
"Hvis jeg prøver å si nei, men egentlig har lyst, er jeg i ni av ti tilfeller lett å overtale".
"Jeg er i ferd med å si ja til en sydenferie selv om jeg ikke orker tanken på å fly i fem timer med en urolig sønn".
"Jeg sa ja til å holde takk for maten-tale i et bryllup. Angret med en gang".
"Jeg sa nei et par ganger til, men måtte til slutt velge mellom å bli frekk eller si ja. Jeg sa ja".

Noen sier alltid nei. Det er ikke veldig morsomt for de som har lettere for å si ja, og dermed blir sittende som klassekontakt år etter år. Andre sier ja, men har plutselig ikke tid å være med på dugnadene i fotballklubben de neste to årene likevel. Det er heller ikke spesielt morsomt.

Det har hendt jeg har sagt nei til ting, og angret. Og noen ganger har jeg sagt nei, men latt meg overtale likevel, og vært utrolig glad for det i ettertid. Blant de nesten hundre svarene jeg fikk finnes det også gode eksempler på at livet hadde vært veldig kjedelig om man alltid hadde sagt nei i opplagte nei-situasjoner.

Jeg lar ordene fra en venninne oppsummere:

"Livet er for kort til å bruke tid på feil ting, uten at livet er en egotripp for det".

Har du en ja-som-skulle-vært-nei-historie? Send meg en melding på www.twitter.com/sirigj eller tja@plaskedammen.com

Øyeblikk x 365 (Pluss, Stavanger Aftenblad 08.01.10)

"Følg etter ein snigel ein dag". Jeg fikk dette Kurt Johannessen-sitatet til jul av en god venninne, innrammet og klart til å henges opp et sted jeg ser det ofte. (Mannen min leste feil; "følg etter ein singel ein dag", og fikk først en skeptisk rynke i pannen da jeg hang det opp på kjøkkenet og lanserte det som årets nyttårsforsett).

Sitatet skriver seg fra Johannessens "Øvingar 1994", en håndbok i øvelser få eller ingen har øvd seg på tidligere. I samme håndbok finnes også disse øvelsene:

- Stå opp midt på natta, spis to grønne eple og les eit eventyr.
- Et litt ost og sjå på månen.
- Tenk på noko du ikkje veit.

Med travelbrillene på er øvelsene vanskelige nok. Våkner minstingen på natten tenker jeg mer på søvnen jeg mister, enn på grønne epler. For ikke å snakke om eventyr. Det er lenge siden jeg spiste litt ost og så på månen, og jeg husker ikke sist jeg tittet opp på skyene og lot tankene fare med. Jeg vet alt for godt at ventilasjonsanlegget på kontoret skrur seg av ti over fire, og den plutselige stillheten som følger er en påminner om at jeg sannsynligvis ikke rekker middagen. Når tre med lakenskrekk strekker leggingen, strekker jeg kvelden for å få tid til å gjøre bittelitt ingenting før det er natt og morgen igjen. På den måten kommer morgenen alltid litt før jeg skulle ønske. Men jeg leste ut en hel bok i oktober i fjor, det er jeg fremdeles litt stolt av. Og jeg fulgte faktisk – bokstavelig talt – etter en snegle i sommer. Langflat i gresset, væpnet med kamera i stedet for sneglefelle, på jakt etter et skikkelig forbryterfoto av udyret som knasket i seg georginene mine. Ansiktsuttrykket til den ene naboen var verdt hele jakten. Men skulle jeg skrevet årsrapport ville den ikke være preget av slike øyeblikk.

Januar. Blanke ark. Jeg liker følelsen av å bla om kalenderen, ikke vite hva som kommer. Selv om jeg er den samme i januar som jeg var i desember, liker jeg følelsen av nytt år. Det blir lysere ute, høstgrubling kan veksles inn i virkelyst. Det varer noen gylne uker, før hverdagstralten er ordentlig på plass igjen.

Av samme grunn liker jeg nyttårsforsetter – det føles litt som å ønske seg noe, eller en mulighet som kommer seilende forbi. I fjor bestemte jeg meg for å drikke mye mer rødvin, men jevnt fordelt ut over året. Suksess. I år skal jeg samle på øyeblikk. Det høres kanskje ut som en unnskyldning av et nyttårsforsett, men jeg tror det kan være hårete nok når tidsfristene melder seg og karusellen setter fart igjen. Inngrodde vaner endres ikke på et kvarter. Men øyeblikkene jeg husker er ikke de hvor jeg talte 100 ting jeg burde gjøre de neste to ukene, eller krysset av femten ting på den samme listen. Det er de kveldene som blir litt for sene fordi vi sitter rundt bordet og skravler oss vekk, den impulsive champagneturen på høye hæler, eller sjokoladekake uten grunn med ungene en tilfeldig onsdag i februar. Det er når tankene har fått fly lenge nok til at vi finner på vårt eget nattaeventyr, fordi ingen av bøkene passet akkurat i dag. Det er natten vi kom på at vi like gjerne kunne male veggene i kjellerstuen. Det er debatten om fiskesuppe med safran er veldig godt, eller egentlig smaker mest som lussekatter. Det er alle øyeblikkene som så lett forsvinner når travelbrillene er på, all tiden som bare blir borte.

Jeg kommer ikke til å få det til hver dag. Men når jeg ikke har fått det til mange dager på rad, skal jeg huske en annen av Kurt Johannessens øvelser:

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet igjen.

Essensen av jul (Pluss, Stavanger Aftenblad 04.12.09)

Det er visstnok snart jul igjen. Jeg var lenge av den oppfatning at det nettopp har vært jul, og at det dermed ikke kunne være jul igjen allerede. Derfor har jeg undersøkt litt, blant annet ut fra teorien om at dette er noe handelsstanden eller avkommet (eventuelt disse i ledtog) har satt i gang for å utløse en ekstra runde med presanger og risgrøt med mandel. Konspirasjonsteorien fikk et solid skudd for baugen da jeg ble konfrontert med billedmateriale fra en sommerferie jeg faktisk husker å ha vært på. Jeg husker også at denne ferien fant sted etter forrige juleavvikling. Men av en eller annen grunn virker forrige sommer mye lengre unna enn forrige jul. Dessuten var det nettopp mandag, og nå er det straks mandag igjen, og selv om jeg vet at mellom mandag og mandag er det tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, har jeg ingen ordentlig god forklaring på hvor alle disse dagene er blitt av.

Greit. Det er snart jul igjen. Greit. Timeplanen er for full. Det er en kunst å si nei, det er en kunst å velge vekk, akseptere at man ikke rekker over alt. Når noen setter opp et kurs i nei, bør jeg melde meg på. Men jeg har en følelse av at det blir fort fullt. For vi er mange som nikkes i barnehageporten og langs skoleveien, utveksler tre ord mellom svømming, fotball, dans, lekser, hjemmekontor, trening og dårlig samvittighet for manglende hjemmebakt brød. Vi ser på våre håpefulle, rister på hodet, skjønner ikke at de vokser så fort. Var det ikke i forrige uke de kilte oss under nesa med nyfødt dunhår, gulpet i mormors veske, fylte bleiene til randen og opp forbi ørene? Hvem er denne skapningen med størrelse 35 i sko, som kan prate uavbrutt om delfiner i nesten seks minutter?

Reality check.

Det går an å hoppe av karusellen. Noen gjør det, og trives godt med det. Jeg liker karusell. Jeg tror at hvis jeg hadde hoppet av, ville jeg bare endt opp med å lage meg en ny karusell et annet sted. Men man blir fryktelig uggen av å kjøre karusell hele tiden.

Jul. Julegaver, julemat, julevask, juleavslutning, julekaker, juleverksted, juletrefest. Ønskelister, byttelapper, nissefest, julekort, julestri. Jeg elsker jul. Men ikke julekarusell. Ikke utveksling av store, dyre pakker, kjas og mas med handling, vasking og vinduspuss. Når jeg tenker på jul, tenker jeg lodne ullsokker i sofakroken, julemusikk og mandariner, Tre nøtter til Askepott, lukten av granbar, og lange, late dager. Masse tid til å gjøre ingenting.

Jeg liker ikke alle annonsene som prøver å overbevise meg om at den perfekte julegaven er elektronisk eller i rosa plast og koster minst 1000 kroner. Eller med diamanter, og startpris på 3.500. Jeg liker ikke gaver med byttelapp. Jeg liker hjemmehøvlede brødfjøler med ujevne, brente bokstaver på, fordi den er laget akkurat til meg. Jeg liker det praktfullt innrammede bildet av nevøen min som skjeler alt han kan med øynene, fordi det får meg til å le. En meiseball jeg kan henge opp utenfor kjøkkenvinduet. Jeg liker å gi gaver, når jeg kommer på Akkurat Det som jeg vet at Akkurat Den personen blir glad for. Det handler ikke om tingen, men om tanken. Kanskje essensen av jul er tid til å tenke? Tid til å tenke ut noe hyggelig for noen, tid til å gjennomføre det. Tid til å huske på at vi er noen heldiggriser som bor her vi bor, og at pengene vi bruker på svindyre gaver som ingen egentlig kommer på at de har ønsket seg, kunne gjort langt bedre nytte et annet sted.

I anledning juleopprøret har jeg foretatt en spørreundersøkelse i målgruppen min, som spretter rundt og sier fjorten ganger på rad at de gleder seg sånn til jul.

Åpent spørsmål, etter tur: Hva liker du aller best med jul?

Eldstebarnet (8):
Gi bort presanger
Lage ting
Pynte juletreet
Spise julegrøt
Se kalenderfilm med en episode hver dag
Skrive og tegne og stemple på julekort
Gå i byen
Legge ting under juletreet på torget
At alle har fri
Ha på fine klær
Hogge eller kjøpe juletre
Gå julebukk

Mellomsten (5):
Lage julenisser
Pynte juletreet
Sette stjerna på juletreet
Lese julebok
Se julefilm
Julekalender
Pakke inn presanger
Spise pepperkaker

Minstingen (2):
Løve (!)

Ingenting om Ipod nano, Barbie eller dataspill. Ingenting om sprø svor. Ingenting om grønnsåpeduft eller blanke vinduer, ingen liste over de sju slaga.

Ingen stress. Lange, gode dager, fylt med ting vi husker lenge etterpå. Tid til å stoppe opp.

Vinduene våre er fulle av fingeravtrykk og trenger en grundig vask. Men regner det ute synes det ikke likevel, og er det finvær ser vi det heller ikke for da skal vi ute og lete etter juleløver til minstingen. Så det.

Tanketerror (Pluss, Stavanger Aftenblad 06.11.09)

FORSVIN(N): Elle, melle, skal, skal ikke – er sykdommen eller bivirkningene verre enn tanketerroren i forkant? (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Da vi landet på Rhodos i sommer, ble vi møtt av flyplasspersonale med munnbind og varmekamera. Klar til å isolere turister med langt framskreden reisefeber eller andre tegn på smitte. Vi gryntet bare lavt for oss selv, for i håndbagasjen hadde vi våtservietter og antibakteriell håndgele i stedet for solkrem. Vi hadde sjekket smittekartet på nettet og tatt den ansvarlige (og helt atypiske) diskusjonen om vi skulle reise eller ikke.

Vel tilbake på jobb stod en flaske antibakteriell spray på hvert av skrivebordene i det åpne landskapet. En oppfordring til å lukte sprit på jobb. Kolleger som hoster skynder seg å presisere at de ikke har influensa. Jeg også. Var litt pjusk i forrige uke. Men ingen feber! Ingen feber, altså!

Barna piskes til håndvasken hjemme, på skolen og i barnehagen. Halloween-snasket forrige helg var innpakket. Skolebarnet kom hjem fra ferske klasseromsdiskusjoner og ba om å få vaksine; "for jeg vil jo ikke dø".

Vaksine. Elle, melle, skal, skal ikke. Mediene overgår hverandre i fem på gaten. Skal du?

Er viruset farligere enn de mulige bivirkningene av vaksinen? Er den godt nok utprøvd? Hva med massevaksinering - sitter vi alle der om 15 år og angrer? Er det egentlig trygt å gi den til ungene? Jeg leser i avisen om alvorlige bivirkninger som er rapportert. Veldig få av de veldig mange som etterhvert har latt seg vaksinere. Men noen må jo være de veldig få også. Jeg har mest av alt lyst til å bygge en borg, mure oss inne til hele styret er over. Frustrert over at jeg ikke blir enig med meg selv om hva jeg skal mene, smeller jeg med dørene og kjefter på noen som ikke har gjort noe galt.

Er viruset verre enn et halvt år med denne typen tanketerror? En skjeggete terrorist i en fjellhule i Pakistan kunne ikke gjort det bedre.

Før jeg fikk barn var jeg ikke spesielt engstelig. Jeg synes det var gøy å fly i turbulens. Jeg var ikke redd for kreft. Jeg har hoppet på ski i en 60-metersbakke og var mer redd for stilkarakterene enn for å skade meg. Jeg ville garantert ikke latt være å reise verken hit eller dit på grunn av et virus som jeg kanskje ikke engang blir særlig syk av. Nå er jeg litt redd for alt det, og mer til. Jeg er redd for at ungene skal få E.coli av fårepølse, yoghurt, eller hvilken som helst av de andre vanlige yndlingsrettene som tidligere i år ble listet opp som mistenkte bakteriekilder. Jeg er redd vi skal havne i en trafikkulykke med ungene i bilen, eller at de skal bli påkjørt. Jeg er redd for at de skal falle i sjøen og drukne. Jeg var ikke bekymret for lokkemenn, hoppemenn og lommemenn før jeg leste om dem i avisen, men nå er jeg litt på vakt for dem også.

Jeg bruker ikke mye tid hver dag på å være engstelig. Det er ikke det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen. Men det ligger i bakhodet, og dukker fram på gitte stikkord. Nå om dagen dukker svineord opp over alt, så da kommer jeg oftere på at jeg er litt redd for svineting.

Samtidig takket vi ja til barnevaksinasjonsprogrammet, uten å lese oss opp på all verdens mulige bivirkninger. Vi tror det vil være verre for ungene å få sykdommen de vaksineres mot. Jeg fikk armen perforert av sprøyter med ulikt innhold før en tur til India, uten å sjekke en eneste linje om bivirkninger i felleskatalogen.

Mest av alt handler redselen om det uforutsigbare. Om at noe jeg ikke har kontroll over skal skje med noen av dem som betyr aller, aller mest for meg i hele verden. Frykten for at veggene skal falle ut av tryggheten vi har skapt oss.

Hjemme hos oss handler det om forventninger til lukten av småsvidde pepperkaker før jul, om den ukentlige praten om hvorfor vi ikke kan spise tomatsuppe hver eneste dag, om den daglige småkjeglingen for å få alle småtrollene i seng før det er svarte natta. Vi har med andre ord ikke mye å bekymre oss for.

Sånn er det ikke alle steder. Og svineinfluensaen finnes i hele verden. Vaksinevalgets kvaler til tross - så heldige vi er som faktisk kan velge.

Kompetansebygging (Pluss, Stavanger Aftenblad 09.10.09)

Forrige vinter: Etter fjorten dager med hjemmekontor på grunn av syke barn, en uke med som alenemor for tre på grunn av syk mann, og en uke under dyna fordi selv ikke mor er immun mot virusstafett, føler man seg litt bakpå. Litt sånn at man er glad for at arbeidsgiveren fortsatt betaler ut lønn, selv om alt som skulle gjøres faktisk ble gjort, de timene i døgnet hvor ingen hadde over 39 i feber, høylydt vondt i halsen eller deltok i NM i tett nese. Det er noe med at privatlivet tar mer plass enn man er vant med. For eksempel i småbarnsårene. Spesielt i vinterhalvåret.

Vi har ikke begynt på denne vinterens virusstafett ennå. Tilløp til tette neser har latt seg blåse ut i halvannet tørk av kjøkkenrullen. Småtroll med magevondt har sluppet med skrekken. Foreløpig. Men jeg har bestemt meg for å ta tyren ved hornene denne gangen. Småbarnsår er kompetansebygging! Neste gang følelsen av utilstrekkelighet melder seg, skal jeg finne fram denne listen med ønskeord fra en gjennomsnittlig stillingsannonse:

Ambisiøs: Har tre barn, reisende mann, full jobb og diverse verv fordi jeg aldri klarer å holde munn når det gjelder. Dessuten har jeg lovt ungene pakkekalender til jul.

Pågangsmot: Absolutt. Pågangsmot er det man trenger når man endelig har tatt seg sammen og gjennomført en helt nødvendig vask av kjøkkenet, og minstingen glipper yoghurten så den skvopfer utover gulv, vegger, tak og gardiner, og det ikke er noen vei utenom å begynne helt på nytt igjen.

Fleksibel og omstillingsdyktig: Javisst! Hvis jeg er innstilt på en fredelig sofakveld med smugspising av smågodt, men ender opp med utvidet leksehjelp fordi skolebarnet akkurat den dagen er prinsipiell motstander av finskrift, og mellomsten heller ikke vil sove for hvorfor må hun sove når ingen andre sover, og jeg påpeker at det faktisk er en i familien som sover, og mellomsten, eller var det eldstebarnet, protesterer på et eller annet akkurat høyt nok til at minstingen ikke sover mer likevel, selv om hun er så trøtt at hun bare er kjempesur. Da er jeg så omstillingsdyktig at jeg gjemmer posen med smågodt bak en sofapute og teller til fjorten før jeg prøver å ta resten av kvelden med godt humør.

Kreativ: Når jeg må være veldig omstillingsdyktig blir jeg også ganske kreativ. Spesielt i fasen før jeg har rukket å telle til fjorten. Da hender det jeg lærer ungene opptil flere nye ord, uten at dette er noe jeg skryter av i selskapslivet (men det blir ikke så mye tid til selskapsliv så det er egentlig ikke noe problem).

Løsningsorientert og med evne til å prioritere: Hvis jeg en ettermiddag vet at jeg må vaske klær, merke klær, brette klær og stable klær, fordi det begynner å bli tomt i skapet og ungene klager over at de ikke finner noen like sokker, er det en problemstilling. Spesielt fordi jeg synes kleslogistikk er like uinteressant som Anna Anka. Dette løser jeg gjerne ved å late som ingenting, mens jeg glaner på Grey's Anatomy eller en reprise av et eller annet jeg bare har sett en gang eller to før. Jeg blir umiddelbart i mye bedre humør.

Liker utfordringer: Yes! Selv om det er lørdag formiddag har det flere ganger hendt at vi har tatt ungene med ut for å handle! Dessuten har vi vært på flere lange - svææært lange - bilturer med tre barn som time etter time har lekt "lufta er for alle" i baksetet.

Erfaring fra prosjektstyring: Etter flere års erfaring med avvikling av barnebursdager; et arrangement med store forventninger, høyt tempo og ekstrem fallhøyde, regner jeg meg som kvalifisert på dette punktet.

Energisk: Hver dag fram til ti over seks når barne-tv har begynt og jeg har sittet i ro i mer enn fem minutter. Da går lyset. Usikker på om det kvalifiserer, men på den annen side finnes det vel diagnoser på folk som er energiske 24 timer i døgnet. Neste spørsmål.

Gode samarbeidsegenskaper: Så lenge ungene gjør som jeg gir dem beskjed om.

Blid, utadvendt og med "glimt i øyet": Bortsett fra når jeg er sur og innesluttet. Skjønner ikke hva som menes med "glimt i øyet", Jack Nicholson i har også glimt i øyet når han hugger seg gjennom baderomsdøren på Ondskapens hotell, uten at det er noe jeg ville trukket fram som positivt i et jobbintervju. Merkelig spørsmål. Neste.

Visjoner for framtiden: Jeg ser for meg å kunne padle en hel formiddag uten å måtte tenke på klokka. Det, du! Og vinduer som vasker seg selv. Automatisk matpakkemaskin. En hel vinter uten forkjølelse. For ikke å snakke om en hel natt med søvn! Neida, det skal ikke stå på visjonene.

Så får det heller være at samtlige småbarnsforeldre har akkurat samme kompetanse å vise til.

Familiedemokrati (Pluss, Stavanger Aftenblad 11.09.09)

TV-debatt i bakgrunnen: - Mammaaaaaaah? Hvorfor er hun dama så sint? Og hvem er enkli han der med langt hår? Og hvorfor er det enkli sånn at man må VELGE hvem som skal bestemme? Kan ikke bare alle partiene bli enige og bestemme sammen?

Innen jeg var ferdig med å svare sov alle tre.

Dermed, i et pedagogisk øyeblikk, ble demokrati innført som styresett i heimen. Fin prøvordning i forkant av valget! Ingen sak for liten, ingen sak for stor: Familierådet hurtigbehandlet daglig saker av stor betydning for enkeltmenneskers hverdag. Skjevfordeling av popcornkvoter. Dispensasjon fra leggetidsbestemmelsene. Folkeavstemning over ukemenyen.

Det ble mye spaghetti og taco, men det fungerte likevel noenlunde greit helt til det gikk opp for opposisjonen at de faktisk var i flertall.
- Dere har sagt at de som får flest stemmer får lov til å bestemme! Vi har bestemt at vi ikke trenger å legge oss ennå fordi det er noe vi vil se på tv.
- Barne-tv er slutt.
- Vi vil se på tv likevel, på Disney Channel. Og vi vil ha saft.
- Det er kvelden nå. Dere får ikke saft til kveldsmaten.
- Joho! Ellers er du dum!
- Pass munnen! Sånn snakker vi ikke til hverandre!
- Du har sagt at alle har lov til å si hva de mener!

I tillegg til debatten om hva som omfattes av ytringsfriheten, skapte temaet privat eiendomsrett også en del opptøyer.
- Slipp den skoen! Den er MIN!
- Hun bare låner den. Dessuten er den for liten til deg.
- Den er MIIIN!
- Hun låner den. Det får hun lov til.
- Det er min sko! Hun kan få den hvis jeg får noe av henne.

Svett i ørene og med summetone i hodet, påberopte mindretallsregjeringen seg framskreden alder, og flashet samtidig både bankkortet og førerkortet: -Vi bestemmer fordi vi er voksne, og fordi vi tjener penger og betaler huslån og kjøper brød og leverpostei, og kjører til svømming, og ordner jul og fikser bursdagsfester. Basta. I seng!

Det var et udemokratisk argument. Muligens norgesrekord. Et kapitalistisk feilskjær. Et pinlig forsøk på å klamre seg til makten.

Opposisjonen været blod. De hadde fram til nå vært preget av en del interne stridigheter, men framsto plutselig i samlet flokk: - Vi er tre. Dere er to. Vi vil ha honnikorn med sukker på til kveldsmat. Det har fått tre stemmer! Vi bestemmer!

Mens opposisjonen jublet i ukarakteristisk harmoni, avholdt mindretallsregjeringen et hurtig arbeidsmøte unntatt offentlighet. Administrasjonen måtte styrkes. Regntøy når det regner ute: En administrativ avgjørelse. Ikke loff og nugatti i matpakken. Alle må smake på maten før de kan si at de ikke liker den. Barnenatta begynner før voksennatta, lørdagsgodt hører lørdager til. Trampolinehopping i regnvær omfattes av HMS-paragrafen og er antakelig ikke lov. Hilsen administrasjonen.

Opposisjonen reagerte sterkt på det de oppfattet som overstyring, og løftet en rekke nye saker til politisk behandling. Prinsippsaker. Hvorfor må vi rydde rommet? Vi liker å ha det rotete. Og det er jo vi som er der inne! Tildels finurlige saker. Hvorfor er det lov å spise grønnsaker før middagen, men ikke cornflakes? Cornflakes er jo laget av mais! Ideologiske saker. Dere kan ikke bestemme hva jeg skal ha på meg bare fordi det liksom er høst! Jeg vil bestemme over meg selv. Dere EIER meg ikke!

Mye ble stanset på saksbehandlernivå. Det ble murring i rekkene. Demonstrasjoner. På tide å avslutte eksperimentet.

Konklusjonen ble tredelt:
a) Folkestyre i familien fungerer ikke når målet er å oppdra Folk.
b) Barn av forhandlingsgenerasjonen lærer uforskammet fort.
c) En del pedagogiske innfall fungerer best i teorien.

Familiens tidligere styresett, en kombinasjon av diktatur og anarki, er gjeninnført. Uro og uorden gjenopprettet. Alle er glade.

PS: Blant de gamle grekerne var det straffbart å vegre seg mot å delta i statens affærer. De som var mer opptatt av seg og sitt enn å være med i den offentlige debatten, ble kalt egne. På gresk heter egen ”idios”. Upolitiske innbyggere var altså de første idioter. I say no more.

Legovær (Pluss, Stavanger Aftenblad 14.08.09)

Sånn kan det gå når det regner: Isdronningen er et kjølig vitne til det

gule, enøyde lavamonsterets herjinger. (Foto: Erika Gjelsvik)

Det er ikke sant at det ikke finnes dårlig vær. Det er bare noe vi sier fordi vi er norske, og det var lett å gripe til da vi trengte noe å tøffe oss med der oppe i trærne mens resten av verden var opptatt med å bygge universiteter og sånt.


Visse typer vær er så klissete at selv Lars Monsen måtte feiket kameragliset. Spesielt midt i sommerferien, når man mentalt er innstilt på tropenetter, saltvannshår og skille etter bikinien, er det noen typer vær som egner seg spesielt godt hvis målet er å legge en demper på stemningen. Jeg kan like å sitte inne og se på uvær, men når det regner sånn at vinduene blir ugjennomsiktige er det ikke mye igjen å se på.

Det er godt det finnes lego. Det kom vi på en dag i ferien da vi satt og lurte på om det gikk an å ha fisk i hagen i stedet for stauder. Vi var allerede iført legouniform; myke bukser som ikke strammer noen steder, og som garantert viser rørleggersprekken hvis vi bøyer oss langt nok ned. Vannari. Det var jo bare oss, og fem esker fargerik dansk plast fra Kina og de.

På en vanlig dag har vi huset fullt av folk. Et varierende utvalg lekekamerater dinger på døra. Gjør de ikke det, drar husets egne på dinge-tokt. Det smeller i dører, vi vet ikke hvem som er ute og hvem som er inne, vi vet bare at vi nettopp så dem og at de straks kommer tilbake. Vi teller hoder til lunsj og middag, og når vi sanker dem inn til kvelds konstaterer vi at nok en dag har gått uten at avkommet har hatt særlig tid til å prate med oss. Men jeg liker vanlige dager. Onsdager, for eksempel. Finfin dag. Når vi er bortreist og det er alt for lenge siden en helt vanlig onsdag, savner jeg det.

Men jeg liker uvanlige dager også. Med vær som gjør at det ikke frister å gå ut i det hele tatt, og som gjør at alle de små lekekameratene i nabolaget verken er fristet eller tvunget til å gå ut, fordi veien fra dør til dør virker mye lengre og våtere og mer forblåst enn sånn vi forestiller oss det alltid må være i Bergen. Da kan man være inne. Sammen med søstrene, som når man har tid til å kjenne etter, oppdager at fint kan brukes som lekekamerater i stedet for bare til slåssing. Når alle luker er skalket, og det er stas at mamma og pappa blir med ned i legokassene.

Vi bygget et knallstort fly og et rosa slott etter oppskriften. Javel. Så skravlet vi mens vi bygget et helt ekte Harry Potter-tog, nesten etter oppskriften. Det fylte vi med en del akterutseilte havfruer som ikke hadde annet å ta seg til, og derfor like godt kunne støtte opp om kollektivtrafikken. De hadde uansett ingen jobb de måtte rekke. En av havmennene fikk Hallgeir Langeland-sveis. Da var det kjørt. For plutselig hadde en av inferiene, selveste nest-yppersteskumlingen fra Harry Potter-toget, rotet seg borti en pølseselger med baseball-cap. Beinrangelet mistet både kappe og hette, og iført rød cap så spøket plutselig langt mindre skummelt ut. Type skrekkfilm, men med fugledansen-soundtrack. Inferieskumlingen hevnet seg riktignok da den tryllet et kyllinglår fast til pølseselgerens hode, men siden begge plutselig stod ansikt til ansikt med lavamonsteret (et spesielt monster hvis navn alltid uttales med veldig skummel stemme), ble alt annet bare bagateller. En drøss med skjeletter og avkappede hoder var tause vitner om hva de hadde i vente. ”Det ser litt ekkelt ut, men sånn er det jo med lavamonsteret”, konstaterte åtteåringen nøkternt og drysset ut noen hoder til.

Vi lurte litt på hva som kunne toppe lavamonsteret, men så kjente vi at det rumlet litt i magen, og når vi så på klokka skjønte vi at det igrunnen ikke var så rart, for vi hadde ikke spist siden lunsj og nå var det snart leggetid, selv etter sommerferietidsregningen.

Så spiste vi litt, mens vi fortsatte å prate om viktige ting, akkurat som mens vi bygde lego:

”Mamma, hvis man gjør sånn at det akkuratsom trykker ut i ørene, men uten å holde for nesa, samtidig som man sier njoo njoo njoo, da er det akkurat som lyden går gjennom hjernen og ut av ørene. Det tror jeg ikke det er mange som vet!”

Det kan godt hende dette var den aller beste feriedagen.

Hverdagsglamour (Pluss, Stavanger Aftenblad 17.07.09)

Jeg leser magasiner med glanset omslag. Nokså uregelmessig, og ikke så ofte som jeg kanskje kunne tenke meg, fordi aktiviteten henger nøye sammen med fenomenet overskuddstid. Med tre barn i porteføljen er det et luksusgode på linje med klær som vasker seg selv.

I slike magasiner finnes det som regel et intervju med en dame. Damen (jeg omtaler henne i entall siden hun er ganske lik fra nummer til nummer) er pen, og virker både reflektert og sympatisk. Hun ønsker velkommen i sitt store kjøkken, med nytrukket te og scones på bordet. Husets hjerte, må vite. Her spises alle måltider, her gjør ungene lekser, her klippes og limes både sommerhilsener og julekort, her slapper mor og far av med et velfortjent rødvinsglass og levende lys. Kjøkkenet er strøkent. På veggen henger fire innrammede barnetegninger, på benken står en sjarmerende klumpete keramikkskulptur som eldstebarnet har laget.

Klart det er hektisk å ha to-tre barn, sier Damen, hun er naturlig sminket og ser ikke jålete ut i det hele tatt. Men jeg passer alltid på å få litt tid til meg selv, sier hun, jeg tror det er viktig å ta vare på seg selv, og på kjæresteforholdet, ikke minst – da gjør man jo barna også en tjeneste! Og mor får mer overskudd. Da er det ikke så farlig med litt nattevåk, ler Damen, og innrømmer at joda, det er klart hun blir trøtt av og til. Men sånn er det bare! Da trener hun bare litt. Hun er helt avhengig av å trene.

Damen har et fint hus. Det er enten veldig stort eller veldig nytt eller veldig sjarmerende. De lyse veggene er malt i en farge hun så da familien ferierte i Toscana. Hun har en designlampe, men handler ellers mye på bruktmarked, forsikrer hun. Gjerne på ferie; flisene på gjestetoalettet skriver seg fra en tur til Barcelona, og speilet med den snurrige rammen fant hun i Stockholm. Jeg liker å ta ting som de kommer, sier Damen. Gjør det enkelt, stress fører ikke noe godt med seg!

Det er et godt råd. Fra hvileposituren i sofakroken kjenner jeg at jeg blir litt inspirert av Damen. Hun får det til å virke så enkelt å ta det enkelt! Damen har kontroll, hun slapper av, hverdagens humper i veien er bare krydder. Jeg liker krydder.

Jeg ser for meg livet mitt i glanset omslag. Utfordringene tårner seg opp allerede på kjøkkenbenken. Stabelen med papirer som er nesten så viktige at vi ikke kan legge dem i skuffen av frykt for å glemme dem, har vokst. Jeg har glemt hva som ligger nederst. Øverst ligger det et brev fra banken som mellomsten har tegnet på (morsom tegning!).

Jeg lar stabelen vente, og rydder unna restene etter middagen. Mye rester. Eldstebarnet likte ikke fisk i dag, og da likte ikke mellomsten og minsten fisk heller. Fisk var bra i forigår, men i forigår er jo ikke i dag, det er noe alle vet. Jeg rydder inn oppvasken. Det er smuler nok i bestikkskuffen til å fore en hel andefamilie. Jeg tenker at det må jeg gjøre noe med. Men så har mellomsten har tatt kjolen til storesøster, den som taper kampen om eierens gunst hver morgen, men som hengt over lillesøsters skuldre plutselig er Den Eneste Ene. Vill jakt. Minstingen blir redd, og stenger seg selv inne i klesboden. Hun brøler mens hun venter på å bli høy nok til å nå opp til håndtaket. Så tar hun av seg bleien, og tar for seg haugen med nyvaskede klær som ikke ble lagt inn i skapet, fordi mannen var bortreist og ungene ikke ville legge seg og mamma rett og slett ikke orket.

Når ungene er lagt og restene etter dagens hverdagskrydder vasket vekk, er klokka så mye at det vil være dumt å drikke et stort glass rødvin, i hvert fall så lenge jeg er avhengig av egen bil for å komme til jobb neste morgen. Stabelen med de nesten viktige papirene er der den pleier å være, smulene i skuffen ligger trygt. Det lukter ikke nybakt brød, og jeg husker ikke navnet på veggfargen. Ikke at det spiller noen rolle, siden fingermerkene og kulepennstrektegningen uansett vekker mer oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor joggeskoene mine er. Dessuten har neglelakken på tærne mine begynt å flasse.

Jeg bestemmer meg for å gjøre noe med det siste punktet, for å runde av dagen med et snev hverdagsglamour. Enkelt! Jeg finner fram neglelakken, og den vesle flasken med glitter som fulgte med da jeg kjøpte den. Den har skrukork med pensel, jeg regner med at det er glitter som skal legges på toppen av den vanlige neglelakken hvis man er i det ekstra jålete hjørnet. Jeg har ikke prøvd den før, men er i det hjørnet akkurat nå. Jeg renser og lakker og glitrer og fikser og ordner, og pusser tennene mens jeg venter på at glitteret skal tørke. Men glitteret tørker ikke. Mitt glamorøse punktum på dagen var å lakke neglene med lipgloss.

Jeg tenker på Damen. Enten så bløffer hun, eller så kjeder hun seg noe voldsomt.