Hagelig

Espaljert prydkirsebær - en blomstrende levegg!

Hagen 21.04.12. En stille, stille dag.

Biologisk krigføring

(Foto: Wikimedia Commons)

I anledning mai (denne oppskrytte måneden!) bringer jeg mine omskrevne hymner:

Hvorhen du går i li og fjell,
en solskinnsdag en sommerkveld
ved fjord og fossevell

Fra eng og mo med bjørketrær,
fra havets bryn med flere trær og enda flere trær

Møter du bjørka i nysprungen prakt,
stappfull av pollen og mye annen snacks

Se en hvitstammet bjørk oppi veien,
rammer husstander fler enn du tror,
må'kke sove med vinduet åpent,
ellers kommer det pollen på mor

Ja så tett som det tette er nesa,
og det røde har øynene fått,
og det surkler og piper i brystet,
det er Norge i mai,
å så flott!

Dra bjørk du fæle grønne,
dit trærne aldri gror,
du gjør deg best i peisen,
det synes iallfall mor

Hvor ville jeg dog gjerne,
at jeg deg aldri så!

Akk, tenk hvor fint å kunne
på nytt i marken gå

Dokumenterte vårtegn

Det virket lenge som vinteren aldri ville slippe taket. En av de virkelige bonusene som følger med postadresse Rogaland er jo nettopp tidlig vår. Jeg har vært helt på grensen til vårdeprimert, i takt med at min (for) dårlig vintertildekkede Hebe Veronica ble tristere og tristere, og nå ser ut som noe som hører hjemme i komposten.

Men det er rart med det. Det skal ikke mange solstrålene til før to en halv måned med Istid er (nesten) glemt. Følelsen av å være ute i hagen igjen er ren, pur fryd. Krafse litt i jorda, se spirene som har sin egen agenda og er på vei opp, myse skeptisk på vrakrestene av fjorårets hage - hva har ikke overlevd? Prøve å motstå fristelsen til å klippe ned alt som er dødt, rake vekk alt som er råttent - det skal få lov til å gjøre nytte for seg en stund til. Humre over den småskrudde opplevelsen det er å måtte vente med å gjødsle plenen fordi det - i midten av mars - fortsatt er tele i jorda. Hallo?

Jeg måtte fram med kamera. Det er jo faktisk varslet minusgrader og nedbør denne helga. Jeg nekter å tro på det, men hvis det faktisk begynner å snø - igjen - må jeg ha dokumentasjon på at det faktisk er i ferd med å bli vår. Tross alt.

I fjor vår intervjuet jeg hagemann Ole Geir Skjæveland om å hjelpe våren på vei. Her er tipsene hans.

Her er sommerens rabarbragrøt to-be. Rense, dele, rett i gryta med sukker, trekke på laveste varme til den plutselig er ferdig helt av seg selv. Føles plutselig ikke så lenge til likevel.

 

Klosterklokker to-be. Tror jeg, da. Flyttet rundt på masse rart i fjor høst, regner med at jeg har noen overraskelser i vente utover våren.

Snøklokker. Deja vu i dag da eldstedatteren kom dansende hjem med neven full. Hvor hadde hun plukket dem? Hmmmm, nei, trodde ikke det var i noen sin hage, altså. Husker selv hvordan jeg lå langflat gjennom naboens hekk for å få tak i den bortgjemte tuen med hvitt, denne skatten ingen andre hadde oppdaget, som jeg selvsagt måtte plukke til mor. Med litt korte stilker, sånn at klokkene nærmest fløt i melkeglasset de ble plassert i.

 

Fra disse knoppene kommer det solbær. Mums.

 

Tete a tete. Egentlig irriterer jeg meg over disse små fjollepåskeliljene, liker mye bedre de store. Men de er på vei opp, i motsetning til favorittene mine som ikke viser antydning en gang. Må kanskje revurdere forholdet mitt til disse små.

 

Tulipaner! Åååååå jeg gleder meg!

Knopper på vrihasselen også.

Ja til bruks-snø

Endelig snø som kan brukes til noe (annet enn å ise i rubben). Plussgrader, og ut myldret ungene. Nå har vi fått en tenksom sak med blonde lokker og søkende blikk på terrassen. Og når den har smeltet ned - da er det vel vår?

Looking for våren

19. desember: Samme dag som klimatoppmøtet i København ble avsluttet, begynte det å snø i Stavanger. Det var ganske morsomt. Nå er det ikke morsomt mer. Men jeg tror jeg har funnet et vårtegn (med mindre det er et frysetørret eksempel på sen høstblomstring). Når det bare har regnet fra seg i Vancouver får vi kanskje tilbake vårværet vårt også?