Kontornomade - et kult prosjekt!

Beduiner, hunere og samer er eksempler på tradisjonelle nomadefolk. Cecilie Thunem-Saanum er også nomade, men ikke av den tradisjonelle sorten. I september begynte hun som kontornomade (sannsynligvis som den første her i landet), inspirert av finske Janne Saarikko.

Cecilie er sin egen sjef. Hun driver CTS-Setting, som tilbyr kurs og trening i tidsbruk og kommunikasjon. Som kontornomade gjør hun akkurat det samme, men fra et nytt miljø hver måned. En slags utlånskollega, som gir og får innspill, idèer og nytt nettverk, i bytte mot en kontorplass.

Det var Pål Stavrum som tvitret om den finske kontornomaden Janne Saarikko en gang i februar. Saarikko hadde startet sitt eget konsulentselskap, men var ikke fristet av det han beskrev som "hjemmekontor i bare underbuksa", eller å leie et lite kontor og sitte der alene. Derfor tok han kontakt med ulike bedrifter for å høre om han kunne sitte en måned hvert sted, uten lønn eller andre forpliktelser enn at han lovet å tie med eventuelle forretningshemmeligheter.

Samme avtale har Cecilie med Fundament Kommunikasjon i Kristiansand, som er første bedrift ut for den norske kontornomaden.

- Jeg tok kontakt med Thunem-Saanum på Twitter da hun skrev om nomadeidéen sin. For oss er det en måte å utvide nettverket vårt. Cecilie byr på sin kompetanse i "bytte" mot kontorplass, og den skal vi benytte oss av, både mot kunder og internt hos oss, sier Christian Altmann, PR-rådgiver i Fundament Kommunikasjon, i et intervju med Amund Hestsveen i Fædrelandsvennen i dag.
Altmann slår fast at dette er nytt, innovativt og spennende, og er strålende fornøyd med ordningen.

Jeg kjenner Cecilie, og skjønner godt at Fundament er strålende fornøyd med å få låne henne. Jeg er heller ikke veldig overrasket over at det var nettopp Cecilie som lot seg inspirere til et kontornomadeliv. Men når jeg må fram med utropstegnene, er det fordi jeg synes dette er en utrolig god idé! Mye bra kan sies om hjemmekontor, men min erfaring er at mye inspirasjon og mange nye idéer oppstår i møtet med (nye) mennesker.

For en som er sin egen sjef, er det mye å hente på å få tilgang til kreative kolleger og nytt nettverk. For en arbeidsplass er det inspirerende å få inn en som kan se på ting med et nytt blikk. Jeg tror dette er en måte å jobbe på som mange kan ha utbytte av.

Faksimile fra Fædrelandsvennen 25. september

Nye tider

Vi har fått et nytt barn i huset. Ikke helt ulikt barnet vi hadde før sommeren, men ikke helt likt heller. Det er noe med blikket og holdningen, noe målbevisst og stolt og nytt som plutselig er så tydelig. Mellomsten er blitt et Helt Ekte Skolebarn.

Det kom jo ikke som noen bombe, dette. Vi har jo tross alt hatt henne noen år. Men likevel. Hun vinker til oss og snur seg. Bakfra ser vi to tynne stilker som stikker ned bak en veldig stor skoleransel. Stilkene går med lette steg - vekk fra oss. Plutselig ble det litt vanskelig for hønemor å svelge.

Hun er godt forberedt. Hun kan telle så langt hun vil, så lenge hun husker på at ikke det heter tjueti. Hun kan de fleste bokstavene. I fjor høst sang hun a-b-c-d-e-f-g, h-i-j-k-ellomellope, men allerede før jul var til og med l-m-n-o-p på plass. Hun har mistet to tenner, valgt skoleransel, og fått et nytt pennal som er så fullt av stæsj at skolen helst ser at det blir igjen hjemme. Dessuten skal den aller beste bestevennen gå i samme klasse. Det blir nok bra.

Hun er godt forberedt, fordi hun har gått i barnehagen i mange år. Barnehagen har læringsplaner i bøtter og spann, noe som blant annet fører til prosjekter hvor ettåringer selv skal velge aktiviteter i løpet av en dag. Akkurat da klødde jeg meg litt i hodet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alle planene og prosjektene hun har hatt det godt i barnehagen. Det er fordi hun har gått dit hver dag og møtt personer som er glad i henne, helt på ordentlig. Som kjenner henne godt nok til å se den lille nyven i pannen på overskyede dager, som vet at hun kvikner til om hun bare får lov til å våkne litt i fred i en krok. Som finner fram tegnesaker, stryker henne over håret og lar henne være seg selv. Som tar henne med på turer, utfordrer henne og utforsker med henne. Som lærer henne hvordan man lettest kan løfte strandkrabbene (man trykker dem på skallet med en finger så ikke de løper sin vei, og kniper langs kanten på skallet med to andre fingre), så hun kan lære det videre til lillesøster og hennes små venner.

Det er litt skummelt med skole. Der barnehagen er liten og trygg, er skolen stor og uoversiktlig. Det er fullt av store barn som vet hva presidenten i Amerika heter, og som holder på å le seg i hjel hvis de klarer å lure førsteklassingene til å si ”pule”. Førsteklassingene går fra å være omgitt av mange hender som kan passe på dem, til å være en av mange læreren må ta seg av.

Men det går nok bra. Skolen har læringsplaner i bøtter og spann. De har prosjekter, som gjør at elevene plutselig en dag ved middagsbordet uanstrengt kan liste opp 30 fakta om for eksempel delfiner (visste du at når delfiner sover er halve hjernen deres fortsatt våken?) Dessuten har de utetimer, belønningsordning for lesehester i forskjellige størrelser, og skolemelk og skolefrukt og ordensmann og friminutt og grafisk fremstilling av hvor mange tenner hver enkelt elev har mistet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alt dette hun får det godt på skolen. Det er fordi hun går dit hver dag og møter personer som bryr seg om henne, helt på ordentlig. Som klarer å kombinere fagplaner, krav og nye retningslinjer med kunnskapen om at av og til er plaster på kneet mye viktigere enn at to ganger to er fire. Som bruker sene kvelder og tidlige morgentimer på å forberede undervisningen, for at hver enkelt elev skal føle seg sett i løpet av dagen. Som tar imot telefoner fra bekymrede, hissige eller engasjerte foreldre langt utenfor normal arbeidstid.

Ansatte i skoler og barnehager må gå på jobb med hjerte, engasjement og gode sko. Ikke alle gjør det. Det kan få store konsekvenser, fordi de, utenfor den nærmeste familien, er barnets viktigste støttepersoner. Det blir ofte mye baluba i tilfeller hvor det ansvaret ikke følges opp. Med rette, fordi jobben de gjør er så uendelig viktig. Men urettferdig likevel, så lenge den jevne, gode jobbingen, anleggingen av en stor del av grunnmuren i tilværelsen for de fleste av oss, sjelden løftes fram og belønnes med like store ord.

Så. Til alle dere, som sjonglerer snørrete neser og matematikk (Hvor mange ganger har du blåst nesen i dag? Hvor mange servietter er det i pakken? Hvor mange er det igjen nå da?), som har et like våkent blikk for intriger i skuret i storefri som for hvem som trenger en ekstra utfordring i lesetimen, og som møter barna våre igjen med et smil hver eneste morgen. Takk! Dere skulle hatt millionlønn.

Ekstremsportuker

- Fffff...idiot!!!

Bilferie. Strålende plan. Lave skuldre, ta dagen som den kommer, liksom. Javel, så stopper vi tre ganger i timen for å tisse. Javel, så får vi isflekker i setet. Men likevel! Ikke så verst, hvis vi voksne bare klarer å skru hodet ut av langdistanse-modus, og faktisk stoppe noen av de fine stedene vi ellers ville sust forbi.

- Mammaaa, hva er en fidajot?

- Uhm. Det er en sånn som gjør sånn som han der nettopp gjorde. Bare kjører rett ut i veien uten å se seg for.

Jeg er ikke et osean av opphøyet ro bak rattet. Jeg synes det er en tålmodighetsprøve å kjøre i 60 når fartsgrensen er 80. Men jeg holder stort sett fartsgrensen, og det sier jeg ikke bare fordi noen som er politi kanskje leser dette. Men jeg er en pyse på forbikjøringer, og foretrekker å banne i 60 kilometer i timen en stund framfor å krysse midtlinja hvis ikke jeg ser at det er klart langt, langt fram. Jeg blir mer skvetten når jeg har barna med i baksetet. De mest kreative skjellsordene skriver seg fra komboen uforutsett brudd på vikeplikten og store flagrende ører i baksetet. Men likevel. På en vanlig onsdagsettermiddag i oktober blir det for det meste med en og annen "fidajot".

Men nå. Fellesferie. Er det nye regler nå? Er det sånn at det er om å gjøre å komme først fram, ved minst mulig bruk av blinklys, hjerne og sunn fornuft?

Rapport fra en dag på veien:

En bil har fått motorstopp i en undersjøisk tunnel, og veien er skiltet ned til 50 kmt mens det ordnes opp. Det er store lastebiler i tunnelen, og dessuten en treg traktor med digert lass. Føreren av den ene lastebilen synes det er en god idé å kjøre forbi hele sulamitten, og korker effektivt igjen hele tunnelen mens han drar seg fram i nesten 40. Eller vent. Det er jo et helt kjørefelt til, på den andre siden av de heltrukne sperrelinjene! Og vips. Tre biler i bredden, på vei opp en svingete, mørk tunnel, i langt over de skiltede 50 kmt. Og når én først kom på ideen, hvorfor ikke hive seg på? To sjåfører til bryter ut av køen og suser forbi, over sperrelinjene, synsk sikre på at det ikke kommer noen i motsatt retning bak svingen.

Litt senere, på en motorvei: Familiefar i stor, svart, dyr bil kommer i fint driv i venstre felt. Passerer bilen foran med minst mulig margin, svinger rett over i høyrefeltet, og videre over i avkjøringsfeltet. Uten å blinke. Sjåføren som må hogge inn bremsen tuter. Den travle sjåføren tar seg tid til å sakke litt på farten, så alle - inkludert barna i hans eget baksete - rekker å se langfingeren hans. Tulling. Tute på ham, liksom.

I et kryss med vikeplikt velger en sjåfør å heller trø klampen i bånn, for å slippe å komme bak en lastebil. En annen velger galant å overse stopp-skiltet, muligens fordi det er vanskelig å gire mens man holder mobiltelefonen med den ene hånden. For ikke å snakke om forbikjøringer. I svinger, før bakketopper. Eller hvorfor ikke på veiskulderen på høyresiden. Kreativt!

Det er lite som provoserer meg mer enn folk som på denne måten velger å sette andres liv i fare. Og det er ikke 18-åringer med trykkferskt sertifikat og pimpet bil som skaper disse situasjonene. Det er for det meste familiefedre, med baksetet fullt av fremtidshåp og en litt blek makker i passasjersetet.

Til alle fidajoter: Jeg vedder på at sikkerhet var ett av de viktigste kriteriene da familiebilen ble valgt. Jeg vedder på at noe av det siste dere sa før dere gikk fra kontoret, var at det skulle bli godt med ferie. Jeg vedder på at ekstremsportuker ikke inngår i ferieplanene deres. Jeg vedder på at dere ville kalt hvem som helst som hadde satt livet til familien deres i fare, for noe langt kraftigere enn fidajoter.

Jeg fatter og begriper ikke hva dere tenker på.

Fin fredag!

Må dele denne, via Øyvind Berekvam og Poor Edward. Enjoy! (Hør hele EP'en på Spotify)

Å vente på noe godt

Sommeruniverset

Sakte sommertid. (Foto: Siri Gjelsvik)

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og for ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.

Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.

Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke turde mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte ved hytta. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem over dammen, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et grantre med tunge greiner og skjegg på stammen, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus. Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler, båter, med ørene full av kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart. Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller en strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, hæ?, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.

Vi var jo i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for travelfar hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.

Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2010.

Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi ett ord: Tid.

En fin presang

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.