Ekstremsportuker

- Fffff...idiot!!!

Bilferie. Strålende plan. Lave skuldre, ta dagen som den kommer, liksom. Javel, så stopper vi tre ganger i timen for å tisse. Javel, så får vi isflekker i setet. Men likevel! Ikke så verst, hvis vi voksne bare klarer å skru hodet ut av langdistanse-modus, og faktisk stoppe noen av de fine stedene vi ellers ville sust forbi.

- Mammaaa, hva er en fidajot?

- Uhm. Det er en sånn som gjør sånn som han der nettopp gjorde. Bare kjører rett ut i veien uten å se seg for.

Jeg er ikke et osean av opphøyet ro bak rattet. Jeg synes det er en tålmodighetsprøve å kjøre i 60 når fartsgrensen er 80. Men jeg holder stort sett fartsgrensen, og det sier jeg ikke bare fordi noen som er politi kanskje leser dette. Men jeg er en pyse på forbikjøringer, og foretrekker å banne i 60 kilometer i timen en stund framfor å krysse midtlinja hvis ikke jeg ser at det er klart langt, langt fram. Jeg blir mer skvetten når jeg har barna med i baksetet. De mest kreative skjellsordene skriver seg fra komboen uforutsett brudd på vikeplikten og store flagrende ører i baksetet. Men likevel. På en vanlig onsdagsettermiddag i oktober blir det for det meste med en og annen "fidajot".

Men nå. Fellesferie. Er det nye regler nå? Er det sånn at det er om å gjøre å komme først fram, ved minst mulig bruk av blinklys, hjerne og sunn fornuft?

Rapport fra en dag på veien:

En bil har fått motorstopp i en undersjøisk tunnel, og veien er skiltet ned til 50 kmt mens det ordnes opp. Det er store lastebiler i tunnelen, og dessuten en treg traktor med digert lass. Føreren av den ene lastebilen synes det er en god idé å kjøre forbi hele sulamitten, og korker effektivt igjen hele tunnelen mens han drar seg fram i nesten 40. Eller vent. Det er jo et helt kjørefelt til, på den andre siden av de heltrukne sperrelinjene! Og vips. Tre biler i bredden, på vei opp en svingete, mørk tunnel, i langt over de skiltede 50 kmt. Og når én først kom på ideen, hvorfor ikke hive seg på? To sjåfører til bryter ut av køen og suser forbi, over sperrelinjene, synsk sikre på at det ikke kommer noen i motsatt retning bak svingen.

Litt senere, på en motorvei: Familiefar i stor, svart, dyr bil kommer i fint driv i venstre felt. Passerer bilen foran med minst mulig margin, svinger rett over i høyrefeltet, og videre over i avkjøringsfeltet. Uten å blinke. Sjåføren som må hogge inn bremsen tuter. Den travle sjåføren tar seg tid til å sakke litt på farten, så alle - inkludert barna i hans eget baksete - rekker å se langfingeren hans. Tulling. Tute på ham, liksom.

I et kryss med vikeplikt velger en sjåfør å heller trø klampen i bånn, for å slippe å komme bak en lastebil. En annen velger galant å overse stopp-skiltet, muligens fordi det er vanskelig å gire mens man holder mobiltelefonen med den ene hånden. For ikke å snakke om forbikjøringer. I svinger, før bakketopper. Eller hvorfor ikke på veiskulderen på høyresiden. Kreativt!

Det er lite som provoserer meg mer enn folk som på denne måten velger å sette andres liv i fare. Og det er ikke 18-åringer med trykkferskt sertifikat og pimpet bil som skaper disse situasjonene. Det er for det meste familiefedre, med baksetet fullt av fremtidshåp og en litt blek makker i passasjersetet.

Til alle fidajoter: Jeg vedder på at sikkerhet var ett av de viktigste kriteriene da familiebilen ble valgt. Jeg vedder på at noe av det siste dere sa før dere gikk fra kontoret, var at det skulle bli godt med ferie. Jeg vedder på at ekstremsportuker ikke inngår i ferieplanene deres. Jeg vedder på at dere ville kalt hvem som helst som hadde satt livet til familien deres i fare, for noe langt kraftigere enn fidajoter.

Jeg fatter og begriper ikke hva dere tenker på.