Tanketerror (Pluss, Stavanger Aftenblad 06.11.09)

FORSVIN(N): Elle, melle, skal, skal ikke – er sykdommen eller bivirkningene verre enn tanketerroren i forkant? (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Da vi landet på Rhodos i sommer, ble vi møtt av flyplasspersonale med munnbind og varmekamera. Klar til å isolere turister med langt framskreden reisefeber eller andre tegn på smitte. Vi gryntet bare lavt for oss selv, for i håndbagasjen hadde vi våtservietter og antibakteriell håndgele i stedet for solkrem. Vi hadde sjekket smittekartet på nettet og tatt den ansvarlige (og helt atypiske) diskusjonen om vi skulle reise eller ikke.

Vel tilbake på jobb stod en flaske antibakteriell spray på hvert av skrivebordene i det åpne landskapet. En oppfordring til å lukte sprit på jobb. Kolleger som hoster skynder seg å presisere at de ikke har influensa. Jeg også. Var litt pjusk i forrige uke. Men ingen feber! Ingen feber, altså!

Barna piskes til håndvasken hjemme, på skolen og i barnehagen. Halloween-snasket forrige helg var innpakket. Skolebarnet kom hjem fra ferske klasseromsdiskusjoner og ba om å få vaksine; "for jeg vil jo ikke dø".

Vaksine. Elle, melle, skal, skal ikke. Mediene overgår hverandre i fem på gaten. Skal du?

Er viruset farligere enn de mulige bivirkningene av vaksinen? Er den godt nok utprøvd? Hva med massevaksinering - sitter vi alle der om 15 år og angrer? Er det egentlig trygt å gi den til ungene? Jeg leser i avisen om alvorlige bivirkninger som er rapportert. Veldig få av de veldig mange som etterhvert har latt seg vaksinere. Men noen må jo være de veldig få også. Jeg har mest av alt lyst til å bygge en borg, mure oss inne til hele styret er over. Frustrert over at jeg ikke blir enig med meg selv om hva jeg skal mene, smeller jeg med dørene og kjefter på noen som ikke har gjort noe galt.

Er viruset verre enn et halvt år med denne typen tanketerror? En skjeggete terrorist i en fjellhule i Pakistan kunne ikke gjort det bedre.

Før jeg fikk barn var jeg ikke spesielt engstelig. Jeg synes det var gøy å fly i turbulens. Jeg var ikke redd for kreft. Jeg har hoppet på ski i en 60-metersbakke og var mer redd for stilkarakterene enn for å skade meg. Jeg ville garantert ikke latt være å reise verken hit eller dit på grunn av et virus som jeg kanskje ikke engang blir særlig syk av. Nå er jeg litt redd for alt det, og mer til. Jeg er redd for at ungene skal få E.coli av fårepølse, yoghurt, eller hvilken som helst av de andre vanlige yndlingsrettene som tidligere i år ble listet opp som mistenkte bakteriekilder. Jeg er redd vi skal havne i en trafikkulykke med ungene i bilen, eller at de skal bli påkjørt. Jeg er redd for at de skal falle i sjøen og drukne. Jeg var ikke bekymret for lokkemenn, hoppemenn og lommemenn før jeg leste om dem i avisen, men nå er jeg litt på vakt for dem også.

Jeg bruker ikke mye tid hver dag på å være engstelig. Det er ikke det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen. Men det ligger i bakhodet, og dukker fram på gitte stikkord. Nå om dagen dukker svineord opp over alt, så da kommer jeg oftere på at jeg er litt redd for svineting.

Samtidig takket vi ja til barnevaksinasjonsprogrammet, uten å lese oss opp på all verdens mulige bivirkninger. Vi tror det vil være verre for ungene å få sykdommen de vaksineres mot. Jeg fikk armen perforert av sprøyter med ulikt innhold før en tur til India, uten å sjekke en eneste linje om bivirkninger i felleskatalogen.

Mest av alt handler redselen om det uforutsigbare. Om at noe jeg ikke har kontroll over skal skje med noen av dem som betyr aller, aller mest for meg i hele verden. Frykten for at veggene skal falle ut av tryggheten vi har skapt oss.

Hjemme hos oss handler det om forventninger til lukten av småsvidde pepperkaker før jul, om den ukentlige praten om hvorfor vi ikke kan spise tomatsuppe hver eneste dag, om den daglige småkjeglingen for å få alle småtrollene i seng før det er svarte natta. Vi har med andre ord ikke mye å bekymre oss for.

Sånn er det ikke alle steder. Og svineinfluensaen finnes i hele verden. Vaksinevalgets kvaler til tross - så heldige vi er som faktisk kan velge.