Webraffing på UiS: Teori vs praksis (0-1)

I dag webraffet jeg meg inn på UiS; UGÅ arrangerte temadag om sosiale medier. Jeg er ikke student, derav w-raffingen. Men ut fra oppmøtet å dømme var det ikke så mange studenter på UiS i dag i det hele tatt - nesten tomt i salen. Og det var dumt, for det var en morsom kombo som entret scenen.

Even Sandvold Roland, den såkalte "drittungen" til Geelmuyden.Kiese, holdt eksemplarisk lærebokforedrag om sosiale medier. Mye å melde, nyttige notater med hjem.

Trine Grung snakket også om sosiale medier, men fra et helt annet ståsted. Hun har skapt sin egen arbeidsplass med utgangspunkt i bloggen sin (etter at hun mistet en annen jobb av samme grunn, ref. Elin Tvedt-saken).

Roland var politisk korrekt, Grung var befriende lite opptatt av å være det. Ja, jeg noterte mest under Rolands innlegg. Men vel hjemme, med en halvtimes surfetid til rådighet, legger jeg den heller på Grung.

Korrekt er bra, og noen ganger helt riktig. Men korrekt er ikke provoserende, engasjerende og underholdende. Geelmuyden.Kiese skriver blogginnlegg på vegne av kundene sine. Trine Grung skriver dem helt selv. Enig i det hun har å melde? Slett ikke alltid. Tenker jeg "løs kanon på dekk"? Noen ganger. Men strømlinjeformede, markedstilpassede, gjennomanalyserte, SEO-vennlige innlegg er omtrent like interessant som å vaske og tanke bilen. Nyttig? Jada. Nødvendig? Av og til. Men mojo? Zip. Jeg vil heller la noen andre ta seg av vasking og tanking, mens jeg går på kafé med Trine Grung.

Og så lenge web-suksess måles i antall klikk, tid brukt og/eller faste lesere, vinner praksis over teori.

Dokumenterte vårtegn

Det virket lenge som vinteren aldri ville slippe taket. En av de virkelige bonusene som følger med postadresse Rogaland er jo nettopp tidlig vår. Jeg har vært helt på grensen til vårdeprimert, i takt med at min (for) dårlig vintertildekkede Hebe Veronica ble tristere og tristere, og nå ser ut som noe som hører hjemme i komposten.

Men det er rart med det. Det skal ikke mange solstrålene til før to en halv måned med Istid er (nesten) glemt. Følelsen av å være ute i hagen igjen er ren, pur fryd. Krafse litt i jorda, se spirene som har sin egen agenda og er på vei opp, myse skeptisk på vrakrestene av fjorårets hage - hva har ikke overlevd? Prøve å motstå fristelsen til å klippe ned alt som er dødt, rake vekk alt som er råttent - det skal få lov til å gjøre nytte for seg en stund til. Humre over den småskrudde opplevelsen det er å måtte vente med å gjødsle plenen fordi det - i midten av mars - fortsatt er tele i jorda. Hallo?

Jeg måtte fram med kamera. Det er jo faktisk varslet minusgrader og nedbør denne helga. Jeg nekter å tro på det, men hvis det faktisk begynner å snø - igjen - må jeg ha dokumentasjon på at det faktisk er i ferd med å bli vår. Tross alt.

I fjor vår intervjuet jeg hagemann Ole Geir Skjæveland om å hjelpe våren på vei. Her er tipsene hans.

Her er sommerens rabarbragrøt to-be. Rense, dele, rett i gryta med sukker, trekke på laveste varme til den plutselig er ferdig helt av seg selv. Føles plutselig ikke så lenge til likevel.

 

Klosterklokker to-be. Tror jeg, da. Flyttet rundt på masse rart i fjor høst, regner med at jeg har noen overraskelser i vente utover våren.

Snøklokker. Deja vu i dag da eldstedatteren kom dansende hjem med neven full. Hvor hadde hun plukket dem? Hmmmm, nei, trodde ikke det var i noen sin hage, altså. Husker selv hvordan jeg lå langflat gjennom naboens hekk for å få tak i den bortgjemte tuen med hvitt, denne skatten ingen andre hadde oppdaget, som jeg selvsagt måtte plukke til mor. Med litt korte stilker, sånn at klokkene nærmest fløt i melkeglasset de ble plassert i.

 

Fra disse knoppene kommer det solbær. Mums.

 

Tete a tete. Egentlig irriterer jeg meg over disse små fjollepåskeliljene, liker mye bedre de store. Men de er på vei opp, i motsetning til favorittene mine som ikke viser antydning en gang. Må kanskje revurdere forholdet mitt til disse små.

 

Tulipaner! Åååååå jeg gleder meg!

Knopper på vrihasselen også.

Nå

Jordskjelvet i Chile i februar førte til enorme ødeleggelser.
Mange døde, mange mistet hus, hjem, livsgrunnlag.
(Bilde fra The Takeaway)

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Det er fortsatt snø ute, jeg er drittlei snø. Jeg vil bare at våren skal komme, og at alle løkene jeg satte i fjor høst skal begynne å spire. Jeg er lei av glatte veier, lag-på-lag-bekledning og lue som klør i panna, jeg er lei av brøytekanter og nye snøbyger hver gang gårdsplassen er måkt ren for snø. Men jeg kommer til å huske dette som en fantastisk, endeløs, gnistrende hvit vinter, som gjorde de mørkeste, tristeste, sureste månedene lyse og fine.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er trøtt som et uvær etter uker med gull i vannkoppstafett og nattevåk, og akkurat da vi trodde vi var ferdige får minstingen feber igjen. Nye våkenetter, oppkast, feber, nattlig vask av sengetøy. Mandag rykker raskt nærmere, jobb igjen, har det i det hele tatt vært helg? Men jeg er glad, fordi det var en liten jente der som holdt meg våken om natten, trengte meg, og jeg kunne hjelpe. Vi kommer til å le av det etterpå, herregud husker du den vinteren, SÅ fin snø ute og vi kom oss ikke ut på ski en eneste gang fordi ungene var opptatt med å være syke.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er gretten fordi jeg, til tross for at det allerede er mars, fortsatt har følelsen av å være januarblakk. Jeg drømmer om nye sko (alltid), grønt kort i den kuleste klesbutikken, en lang dag på spa, jentetur med innlagt storbyshopping. Men det må vente. Sannsynligvis blir det med drømmen, fordi det ikke når opp på prioriteringslisten når familiebudsjettet settes opp. Det er helt greit. Vi er alltid litt blakke i januar og februar. Det er deilig å dagdrømme om lottogevinster, vel vitende om at en eventuell lottogevinst uansett ville blitt disponert helt anderledes enn i dagdrømmene.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å lese en kommentar i lørdagsavisen, men blir avbrutt av noen som vil ha mer frokost men ikke vil ordne det selv, noen som leter etter noe å ha på seg, noen som heller vil at jeg skal lese boken om F, noen som roper komogtøøøøørk, noen som søler juice på det nyvaskede kjøkkengulvet. Jeg holder på å bli sprø av at det skal være så vanskelig å få lov til å lese bare den ene kommentaren ferdig uten avbrudd. Jeg hater når latten min blir kald. Men jeg elsker det myldrende kaoset av armer, bein og masing, de korte timene med formiddagstid sammen før alle plutselig har løpt hvert til sitt og vi ikke ser dem før til middag. Og latteren over kjøkkenbordet når det plutselig er stille i huset, og vi sitter der med hver vår kalde kaffekopp.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å jobbe, mens tre barn med lakenskrekk finner på tusen ting for å slippe å legge seg. Jeg ser på klokken, masse jobb som skal gjøres før jeg kan legge meg selv. Jeg er frustrert over tiden som flyr så fort, alt jeg ikke rekker. Pokker heller, kveldsmaten er spist, tennene pusset, vi har allerede lest minst en bok til hver og sunget et par skjærende falske nattasanger. Men jeg kommer ikke til å huske jobben jeg ikke rakk å gjøre. Jeg kommer til å huske lesestundene vi rakk, den gode følelsen av at noen kom for å få tid, kos og oppmerksomhet.

På en gjennomsnittlig dag er det lett å la seg rive med av frustrasjon over alt som går litt på snei, i stedet for å huske på alt som er bra. Jeg regner med at jeg rekker å irritere meg over snøen flere ganger før den smelter helt vekk. Og når den er smeltet, kommer jeg til å irritere meg over all strøsanden som ligger igjen i veien, som vi må ut og feie vekk. Men i evnen til å irritere seg over små filleting, ligger også erkjennelsen av hvor bra vi har det. Akkurat her, akkurat nå. Det tenker jeg litt på mens jeg ser bildene over de enorme ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Chile i februar.

(På trykk i Stavanger Aftenblad (Pluss) 5. mars 2010)

NÅ

En fascinerende påminner om øyeblikket. Både foranderlig og konstant på en gang.
Kulturstien på Bru, 2008, 2009 og 2010.