Forrige vinter: Etter fjorten dager med hjemmekontor på grunn av syke barn, en uke med som alenemor for tre på grunn av syk mann, og en uke under dyna fordi selv ikke mor er immun mot virusstafett, føler man seg litt bakpå. Litt sånn at man er glad for at arbeidsgiveren fortsatt betaler ut lønn, selv om alt som skulle gjøres faktisk ble gjort, de timene i døgnet hvor ingen hadde over 39 i feber, høylydt vondt i halsen eller deltok i NM i tett nese. Det er noe med at privatlivet tar mer plass enn man er vant med. For eksempel i småbarnsårene. Spesielt i vinterhalvåret.
Vi har ikke begynt på denne vinterens virusstafett ennå. Tilløp til tette neser har latt seg blåse ut i halvannet tørk av kjøkkenrullen. Småtroll med magevondt har sluppet med skrekken. Foreløpig. Men jeg har bestemt meg for å ta tyren ved hornene denne gangen. Småbarnsår er kompetansebygging! Neste gang følelsen av utilstrekkelighet melder seg, skal jeg finne fram denne listen med ønskeord fra en gjennomsnittlig stillingsannonse:
Ambisiøs: Har tre barn, reisende mann, full jobb og diverse verv fordi jeg aldri klarer å holde munn når det gjelder. Dessuten har jeg lovt ungene pakkekalender til jul.
Pågangsmot: Absolutt. Pågangsmot er det man trenger når man endelig har tatt seg sammen og gjennomført en helt nødvendig vask av kjøkkenet, og minstingen glipper yoghurten så den skvopfer utover gulv, vegger, tak og gardiner, og det ikke er noen vei utenom å begynne helt på nytt igjen.
Fleksibel og omstillingsdyktig: Javisst! Hvis jeg er innstilt på en fredelig sofakveld med smugspising av smågodt, men ender opp med utvidet leksehjelp fordi skolebarnet akkurat den dagen er prinsipiell motstander av finskrift, og mellomsten heller ikke vil sove for hvorfor må hun sove når ingen andre sover, og jeg påpeker at det faktisk er en i familien som sover, og mellomsten, eller var det eldstebarnet, protesterer på et eller annet akkurat høyt nok til at minstingen ikke sover mer likevel, selv om hun er så trøtt at hun bare er kjempesur. Da er jeg så omstillingsdyktig at jeg gjemmer posen med smågodt bak en sofapute og teller til fjorten før jeg prøver å ta resten av kvelden med godt humør.
Kreativ: Når jeg må være veldig omstillingsdyktig blir jeg også ganske kreativ. Spesielt i fasen før jeg har rukket å telle til fjorten. Da hender det jeg lærer ungene opptil flere nye ord, uten at dette er noe jeg skryter av i selskapslivet (men det blir ikke så mye tid til selskapsliv så det er egentlig ikke noe problem).
Løsningsorientert og med evne til å prioritere: Hvis jeg en ettermiddag vet at jeg må vaske klær, merke klær, brette klær og stable klær, fordi det begynner å bli tomt i skapet og ungene klager over at de ikke finner noen like sokker, er det en problemstilling. Spesielt fordi jeg synes kleslogistikk er like uinteressant som Anna Anka. Dette løser jeg gjerne ved å late som ingenting, mens jeg glaner på Grey's Anatomy eller en reprise av et eller annet jeg bare har sett en gang eller to før. Jeg blir umiddelbart i mye bedre humør.
Liker utfordringer: Yes! Selv om det er lørdag formiddag har det flere ganger hendt at vi har tatt ungene med ut for å handle! Dessuten har vi vært på flere lange - svææært lange - bilturer med tre barn som time etter time har lekt "lufta er for alle" i baksetet.
Erfaring fra prosjektstyring: Etter flere års erfaring med avvikling av barnebursdager; et arrangement med store forventninger, høyt tempo og ekstrem fallhøyde, regner jeg meg som kvalifisert på dette punktet.
Energisk: Hver dag fram til ti over seks når barne-tv har begynt og jeg har sittet i ro i mer enn fem minutter. Da går lyset. Usikker på om det kvalifiserer, men på den annen side finnes det vel diagnoser på folk som er energiske 24 timer i døgnet. Neste spørsmål.
Gode samarbeidsegenskaper: Så lenge ungene gjør som jeg gir dem beskjed om.
Blid, utadvendt og med "glimt i øyet": Bortsett fra når jeg er sur og innesluttet. Skjønner ikke hva som menes med "glimt i øyet", Jack Nicholson i har også glimt i øyet når han hugger seg gjennom baderomsdøren på Ondskapens hotell, uten at det er noe jeg ville trukket fram som positivt i et jobbintervju. Merkelig spørsmål. Neste.
Visjoner for framtiden: Jeg ser for meg å kunne padle en hel formiddag uten å måtte tenke på klokka. Det, du! Og vinduer som vasker seg selv. Automatisk matpakkemaskin. En hel vinter uten forkjølelse. For ikke å snakke om en hel natt med søvn! Neida, det skal ikke stå på visjonene.
Så får det heller være at samtlige småbarnsforeldre har akkurat samme kompetanse å vise til.
No comments:
Post a Comment