Legovær (Pluss, Stavanger Aftenblad 14.08.09)

Sånn kan det gå når det regner: Isdronningen er et kjølig vitne til det

gule, enøyde lavamonsterets herjinger. (Foto: Erika Gjelsvik)

Det er ikke sant at det ikke finnes dårlig vær. Det er bare noe vi sier fordi vi er norske, og det var lett å gripe til da vi trengte noe å tøffe oss med der oppe i trærne mens resten av verden var opptatt med å bygge universiteter og sånt.


Visse typer vær er så klissete at selv Lars Monsen måtte feiket kameragliset. Spesielt midt i sommerferien, når man mentalt er innstilt på tropenetter, saltvannshår og skille etter bikinien, er det noen typer vær som egner seg spesielt godt hvis målet er å legge en demper på stemningen. Jeg kan like å sitte inne og se på uvær, men når det regner sånn at vinduene blir ugjennomsiktige er det ikke mye igjen å se på.

Det er godt det finnes lego. Det kom vi på en dag i ferien da vi satt og lurte på om det gikk an å ha fisk i hagen i stedet for stauder. Vi var allerede iført legouniform; myke bukser som ikke strammer noen steder, og som garantert viser rørleggersprekken hvis vi bøyer oss langt nok ned. Vannari. Det var jo bare oss, og fem esker fargerik dansk plast fra Kina og de.

På en vanlig dag har vi huset fullt av folk. Et varierende utvalg lekekamerater dinger på døra. Gjør de ikke det, drar husets egne på dinge-tokt. Det smeller i dører, vi vet ikke hvem som er ute og hvem som er inne, vi vet bare at vi nettopp så dem og at de straks kommer tilbake. Vi teller hoder til lunsj og middag, og når vi sanker dem inn til kvelds konstaterer vi at nok en dag har gått uten at avkommet har hatt særlig tid til å prate med oss. Men jeg liker vanlige dager. Onsdager, for eksempel. Finfin dag. Når vi er bortreist og det er alt for lenge siden en helt vanlig onsdag, savner jeg det.

Men jeg liker uvanlige dager også. Med vær som gjør at det ikke frister å gå ut i det hele tatt, og som gjør at alle de små lekekameratene i nabolaget verken er fristet eller tvunget til å gå ut, fordi veien fra dør til dør virker mye lengre og våtere og mer forblåst enn sånn vi forestiller oss det alltid må være i Bergen. Da kan man være inne. Sammen med søstrene, som når man har tid til å kjenne etter, oppdager at fint kan brukes som lekekamerater i stedet for bare til slåssing. Når alle luker er skalket, og det er stas at mamma og pappa blir med ned i legokassene.

Vi bygget et knallstort fly og et rosa slott etter oppskriften. Javel. Så skravlet vi mens vi bygget et helt ekte Harry Potter-tog, nesten etter oppskriften. Det fylte vi med en del akterutseilte havfruer som ikke hadde annet å ta seg til, og derfor like godt kunne støtte opp om kollektivtrafikken. De hadde uansett ingen jobb de måtte rekke. En av havmennene fikk Hallgeir Langeland-sveis. Da var det kjørt. For plutselig hadde en av inferiene, selveste nest-yppersteskumlingen fra Harry Potter-toget, rotet seg borti en pølseselger med baseball-cap. Beinrangelet mistet både kappe og hette, og iført rød cap så spøket plutselig langt mindre skummelt ut. Type skrekkfilm, men med fugledansen-soundtrack. Inferieskumlingen hevnet seg riktignok da den tryllet et kyllinglår fast til pølseselgerens hode, men siden begge plutselig stod ansikt til ansikt med lavamonsteret (et spesielt monster hvis navn alltid uttales med veldig skummel stemme), ble alt annet bare bagateller. En drøss med skjeletter og avkappede hoder var tause vitner om hva de hadde i vente. ”Det ser litt ekkelt ut, men sånn er det jo med lavamonsteret”, konstaterte åtteåringen nøkternt og drysset ut noen hoder til.

Vi lurte litt på hva som kunne toppe lavamonsteret, men så kjente vi at det rumlet litt i magen, og når vi så på klokka skjønte vi at det igrunnen ikke var så rart, for vi hadde ikke spist siden lunsj og nå var det snart leggetid, selv etter sommerferietidsregningen.

Så spiste vi litt, mens vi fortsatte å prate om viktige ting, akkurat som mens vi bygde lego:

”Mamma, hvis man gjør sånn at det akkuratsom trykker ut i ørene, men uten å holde for nesa, samtidig som man sier njoo njoo njoo, da er det akkurat som lyden går gjennom hjernen og ut av ørene. Det tror jeg ikke det er mange som vet!”

Det kan godt hende dette var den aller beste feriedagen.