Ekstremsportuker

- Fffff...idiot!!!

Bilferie. Strålende plan. Lave skuldre, ta dagen som den kommer, liksom. Javel, så stopper vi tre ganger i timen for å tisse. Javel, så får vi isflekker i setet. Men likevel! Ikke så verst, hvis vi voksne bare klarer å skru hodet ut av langdistanse-modus, og faktisk stoppe noen av de fine stedene vi ellers ville sust forbi.

- Mammaaa, hva er en fidajot?

- Uhm. Det er en sånn som gjør sånn som han der nettopp gjorde. Bare kjører rett ut i veien uten å se seg for.

Jeg er ikke et osean av opphøyet ro bak rattet. Jeg synes det er en tålmodighetsprøve å kjøre i 60 når fartsgrensen er 80. Men jeg holder stort sett fartsgrensen, og det sier jeg ikke bare fordi noen som er politi kanskje leser dette. Men jeg er en pyse på forbikjøringer, og foretrekker å banne i 60 kilometer i timen en stund framfor å krysse midtlinja hvis ikke jeg ser at det er klart langt, langt fram. Jeg blir mer skvetten når jeg har barna med i baksetet. De mest kreative skjellsordene skriver seg fra komboen uforutsett brudd på vikeplikten og store flagrende ører i baksetet. Men likevel. På en vanlig onsdagsettermiddag i oktober blir det for det meste med en og annen "fidajot".

Men nå. Fellesferie. Er det nye regler nå? Er det sånn at det er om å gjøre å komme først fram, ved minst mulig bruk av blinklys, hjerne og sunn fornuft?

Rapport fra en dag på veien:

En bil har fått motorstopp i en undersjøisk tunnel, og veien er skiltet ned til 50 kmt mens det ordnes opp. Det er store lastebiler i tunnelen, og dessuten en treg traktor med digert lass. Føreren av den ene lastebilen synes det er en god idé å kjøre forbi hele sulamitten, og korker effektivt igjen hele tunnelen mens han drar seg fram i nesten 40. Eller vent. Det er jo et helt kjørefelt til, på den andre siden av de heltrukne sperrelinjene! Og vips. Tre biler i bredden, på vei opp en svingete, mørk tunnel, i langt over de skiltede 50 kmt. Og når én først kom på ideen, hvorfor ikke hive seg på? To sjåfører til bryter ut av køen og suser forbi, over sperrelinjene, synsk sikre på at det ikke kommer noen i motsatt retning bak svingen.

Litt senere, på en motorvei: Familiefar i stor, svart, dyr bil kommer i fint driv i venstre felt. Passerer bilen foran med minst mulig margin, svinger rett over i høyrefeltet, og videre over i avkjøringsfeltet. Uten å blinke. Sjåføren som må hogge inn bremsen tuter. Den travle sjåføren tar seg tid til å sakke litt på farten, så alle - inkludert barna i hans eget baksete - rekker å se langfingeren hans. Tulling. Tute på ham, liksom.

I et kryss med vikeplikt velger en sjåfør å heller trø klampen i bånn, for å slippe å komme bak en lastebil. En annen velger galant å overse stopp-skiltet, muligens fordi det er vanskelig å gire mens man holder mobiltelefonen med den ene hånden. For ikke å snakke om forbikjøringer. I svinger, før bakketopper. Eller hvorfor ikke på veiskulderen på høyresiden. Kreativt!

Det er lite som provoserer meg mer enn folk som på denne måten velger å sette andres liv i fare. Og det er ikke 18-åringer med trykkferskt sertifikat og pimpet bil som skaper disse situasjonene. Det er for det meste familiefedre, med baksetet fullt av fremtidshåp og en litt blek makker i passasjersetet.

Til alle fidajoter: Jeg vedder på at sikkerhet var ett av de viktigste kriteriene da familiebilen ble valgt. Jeg vedder på at noe av det siste dere sa før dere gikk fra kontoret, var at det skulle bli godt med ferie. Jeg vedder på at ekstremsportuker ikke inngår i ferieplanene deres. Jeg vedder på at dere ville kalt hvem som helst som hadde satt livet til familien deres i fare, for noe langt kraftigere enn fidajoter.

Jeg fatter og begriper ikke hva dere tenker på.

Fin fredag!

Må dele denne, via Øyvind Berekvam og Poor Edward. Enjoy! (Hør hele EP'en på Spotify)

Å vente på noe godt

Sommeruniverset

Sakte sommertid. (Foto: Siri Gjelsvik)

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og for ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.

Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.

Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke turde mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte ved hytta. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem over dammen, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et grantre med tunge greiner og skjegg på stammen, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus. Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler, båter, med ørene full av kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart. Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller en strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, hæ?, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.

Vi var jo i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for travelfar hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.

Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2010.

Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi ett ord: Tid.

En fin presang

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.

Bekjennelser

Perfekt-schmerfekt. Familietrafikk er ikke bare-bare! (Foto: Colourbox) 

Vi var på foreldremøte i uken som gikk. Tema: "foreldre med et smil". En klok og morsom dame satte ting på plass for oss. "Barna deres gjør som dere gjør, og ikke som dere sier", sa hun, og fortalte om modellæring og skjult læring. Om at barna til de er overraskende store ser sine foreldre som ufeilbarlige. Om hvordan 80 prosent av det vi kommuniserer gjøres gjennom kroppspråk, mimikk og tonefall, og bare 20 prosent gjennom ord. Selv om damen sa mye vi strengt tatt visste fra før, etterlot hun oss i en sky av tidsklemt samvittighetsgnag. Vi gjør så godt vi kan, men er sørgelig klar over at vi kunne gjort det bedre.

Jesper Juul og andre eksperter lever godt av denne skyen. Det finnes bøker om barneoppdragelse i bøtter og spann. Side opp og side ned på internett. Men jeg orker ikke lese. Jeg står fram. Jeg er en skikkelig uperfekt mamma.

Mine tre barn tror at det er helt normalt å oppbevare nyvaskede klær i en haug på gulvet i stedet for i skapet.

De har hørt om barn som har babybøker med notater om den første tanna, det første skrittet, det første ordet, men tror fortsatt at det er helt uvanlig. Sin egen bok, liksom. Jeg har ikke gjort noe for å rette opp det inntrykket.

Jeg har nektet å lese spesielle bøker for dem om kvelden fordi jeg synes de er kjedelige (bøkene, altså - ikke ungene).

Jeg har spist ungenes gjenglemte lørdagsgodt, og nektet for at det var meg. Jeg lar dem ikke få snop i ukedagene, men smugspiser selv rett som det er. Jeg har påstått at sjokolade er vitaminer, i tilfeller hvor de har tatt meg på fersken bak kjøleskapdøra med munnen full. (Sjokoladen må jo være kald, ikke sant).

Det har hendt ungene har fått kalde pølser til middag, ut fra tanken at om vi likevel er på pølsekjøret spiller temperaturen på pølsene liten rolle. (For ordens skyld bør jeg kanskje legge til at de faktisk liker kalde pølser).

Av og til kjefter jeg på ungene uten at de har gjort noe galt. Det hender også at jeg kjefter på feil barn.

Jeg har lært dem uttrykk som "nå er det nok!", "har du ikke ører?" og "det trenger ikke du å bry deg med." Jeg prøver å skjule rødmen når jeg hører dem gjentatt i full offentlighet.

Jeg har ved et par anledninger klipt vekk vanskelige floker i stedet for å gre dem ut.

Jeg reparerer ikke klær med hull. Jeg legger dem i en bunke sammen med andre klær som skal repareres, og der blir de liggende til de er for små. Da hiver jeg dem, fordi Fretex ikke gjerne vil ha klær med hull i.

Jeg glemmer alltid at det er gul fest i barnehagen eller turdag på skolen. Jeg glemmer også foto-dager, og har dermed sendt ungene avgårde til fotografering i klær fra resteskuffen, og med håret på halv tolv.

Jeg husker ikke sist jeg ryddet lekerommet. Jeg har kastet barnetegninger. Jeg orker ikke rydde i haugen med jakker og sko i gangen etter at ungene har lagt seg, så jeg lar det ligge og later som jeg ikke ser det. Jeg har levert barn i barnehagen uten sko, og med støvler med hull i.

Nok nå? Listen kan gjøres mye lengre. Men det går for det meste greit. Jeg tror ungene har det ganske fint. Jeg tør ikke tenke på hva slags uvaner de får med seg hjemmefra, men det er kanskje like greit å la være.

"Refleksjoner er ikke dumt. Man kan lære mye av det", slo foredragsdamen fast på foreldremøtet.

Det er vanskelig å være uenig med henne i det. Og fra den faste fredagstegnefilmavtalen i sofakroken, i en mølje av ti armer, ti bein og minst 450 popcorn på avveie, har vi reflektert oss fram til at ikke helt perfekt kan være perfekt det også. Øvelse gjør mester, det gjelder bare å finne ut hva vi trenger å øve på.

Biologisk krigføring

(Foto: Wikimedia Commons)

I anledning mai (denne oppskrytte måneden!) bringer jeg mine omskrevne hymner:

Hvorhen du går i li og fjell,
en solskinnsdag en sommerkveld
ved fjord og fossevell

Fra eng og mo med bjørketrær,
fra havets bryn med flere trær og enda flere trær

Møter du bjørka i nysprungen prakt,
stappfull av pollen og mye annen snacks

Se en hvitstammet bjørk oppi veien,
rammer husstander fler enn du tror,
må'kke sove med vinduet åpent,
ellers kommer det pollen på mor

Ja så tett som det tette er nesa,
og det røde har øynene fått,
og det surkler og piper i brystet,
det er Norge i mai,
å så flott!

Dra bjørk du fæle grønne,
dit trærne aldri gror,
du gjør deg best i peisen,
det synes iallfall mor

Hvor ville jeg dog gjerne,
at jeg deg aldri så!

Akk, tenk hvor fint å kunne
på nytt i marken gå