Kulturstien på Bru den siste vinterdagen. På ski.

Nå

Yesterday’s the past, tomorrow’s the future,
but today is a gift. That’s why it’s called the present.

“The Family Circus”, Bill Keane 1994

Jeg tok med kameraet da meldingene fra Chile om jordskjelv og tsunamivarsel begynte å tikke inn. Til ett av de fineste stedene jeg vet; Kulturstien på Bru. (Tilfeldig nok ligger veldig mange av Verdens Aller Fineste Steder nettopp på Bru. Veldig praktisk).

"NÅ" står det med store bokstaver, midt på et jorde.

Jordskjelv og tsunamier kommer i mange varianter. Noen i form av naturkatastrofer, som rammer mange. Noen i familieutgave, som rammer færre, men treffer dem det gjelder akkurat like hardt. Sykdom, død, ulykker, vonde skilsmisser.

Jeg har irritert meg over snøen som aldri forsvinner. Jeg rekker sikkert å irritere meg mer over den før den er borte. Jeg har irritert meg over vannkoppstafett, nattevåk og et hus som blir rotete fortere enn vi rekker å rydde. At jeg setter meg ned ved pc'en for å jobbe og blir nedrent av småtroll som vil sitte på fanget og være med å trykke på tastaturet. At noen smugspiser sjokoladen jeg trodde jeg hadde gjemt på et lurt sted. At det er kul umulig å lese så mye som en side av lørdagsavisen uten at noen maser. Jeg kommer til å fortsette å irritere meg over alt dette også.

Men hvis jeg kjenner etter akkurat nå, har jeg det kjempefint. Mer på grunn av enn på tross av alle de små hverdagsirritasjonene. Ingen jordskjelv eller tsunamier i verken den ene eller den andre varianten. Jeg er kanskje en av de heldigste i hele verden. Du også. Det er viktig å huske på, og nyte. Hva som skjer i morgen, er det ingen som vet.

Uansett hvilken form naturkatastrofer kommer i, vet vi at barn er mest sårbare. Jordskjelvet i Chile eller på Haiti kan vi ikke gjøre noe med. Men fra vår lune sofakrok, mens vi nyter hvor bra vi har det, kan vi bidra til at noen som ikke har det så bra kanskje får det bittelitt bedre.

Redd Barna og SOS Barnebyer er eksempler på organisasjoner som er i beredskap i Chile, på Haiti og andre steder i verden hvor barn trenger hjelp. Løp og kjøp.  

Redd Barna: http://www.reddbarna.no/

SOS Barnebyer: http://www.sos-barnebyer.no/

Ja til bruks-snø

Endelig snø som kan brukes til noe (annet enn å ise i rubben). Plussgrader, og ut myldret ungene. Nå har vi fått en tenksom sak med blonde lokker og søkende blikk på terrassen. Og når den har smeltet ned - da er det vel vår?

Looking for våren

19. desember: Samme dag som klimatoppmøtet i København ble avsluttet, begynte det å snø i Stavanger. Det var ganske morsomt. Nå er det ikke morsomt mer. Men jeg tror jeg har funnet et vårtegn (med mindre det er et frysetørret eksempel på sen høstblomstring). Når det bare har regnet fra seg i Vancouver får vi kanskje tilbake vårværet vårt også?

Du sa jo ja!!!

Opp med hånden alle som blir sure helt på ordentlig hvis noen sier nei. Ingen? Tenkte meg det. (Tegning: Siri Gjelsvik)

Hva har du endt opp med å si ja til, selv om du hadde mest lyst (eller til og med prøvde) å si nei?

Jeg stilte spørsmålet på twitter, facebook og sms forrige helg, i forbindelse med et kunstprosjekt jeg holder på med. Mot løfte om anonym behandling haglet svarene inn. I løpet av bare noen timer kom det nesten hundre store og små bekjennelser. Udramatiske hverdagsting hvor summen blir stor når man legger det sammen. Dramatiske valg som endret retningen på livet. Alarmklokker og murrende magefølelse til tross – du sa ja. Jeg sa ja.

Hvorfor gjorde vi det?

Jeg tror den vanligste måten å svare nei på, er å si ja. Ofte er det ansvarsfølelse, fordi en rekke fellesfunksjoner i samfunnet er avhengig av at mange nok sier ja. Skadevirkningene av å være med i velforeningen en gang i lysåret, eller hjelpe naboen med å måke oppfarten, er relativt begrenset. Så var det heller ingen av svarene jeg fikk som inneholdt snømåking, leksehjelp eller bøssebæring for Haiti.

Andre ting svarer vi ja til fordi der og da er ubehaget ved å svare nei større enn følgene av å svare det motsatte. Fordi vi føler at vi bør, fordi "har ikke lyst" eller "orker ikke" føles som bekvemmelighetsunnskyldninger. Fordi det bare ble sånn.

Her er noen av svarene jeg fikk:

"Barna vil ha overnattingsbesøk omtrent hver helg. Selv om vi egentlig ikke skal noe spesielt, hadde det vært deilig å ikke ha besøk alltid".
"Noen ganger når folk vil komme på besøk. Har egentlig mest lyst å si nei, fordi jeg er sliten, travel, eller det er feil folk som kommer".
"Sex".
"Salg av doruller. Vi endte vel opp med åtte ganger 48 doruller i kjelleren".
"Ferie med familien til søsteren min".
"Jeg sa ja til faste pengesummer til ungene til jul og bursdag, i stedet for å kjøpe gaver med omtanke. Definitivt et nei! Leter rundt ofte, for å finne noe som er dyrt nok. Grrr!"
"To uplanlagte barn".
"Jeg fikk en forespørsel om å bli facebook-venn med en jeg ikke hadde så lyst å bli venn med. Så jeg lot det bare ligge. Men så spurte hun meg på jobb en dag om hvorfor jeg ikke hadde svart ja, så da mumlet jeg noe om at jeg ikke hadde sett det og svarte ja likevel. Nå kan jeg ikke fjerne henne fra vennelisten heller".
"Jeg hadde et kjærlighetsforhold til en gift mann".
"Hvis jeg sier ja til å kjøpe noe, som jeg kjenner er litt press fra betjeningen, og som jeg er usikker på om jeg vil ha eller trenger..."
"Hvis jeg prøver å si nei, men egentlig har lyst, er jeg i ni av ti tilfeller lett å overtale".
"Jeg er i ferd med å si ja til en sydenferie selv om jeg ikke orker tanken på å fly i fem timer med en urolig sønn".
"Jeg sa ja til å holde takk for maten-tale i et bryllup. Angret med en gang".
"Jeg sa nei et par ganger til, men måtte til slutt velge mellom å bli frekk eller si ja. Jeg sa ja".

Noen sier alltid nei. Det er ikke veldig morsomt for de som har lettere for å si ja, og dermed blir sittende som klassekontakt år etter år. Andre sier ja, men har plutselig ikke tid å være med på dugnadene i fotballklubben de neste to årene likevel. Det er heller ikke spesielt morsomt.

Det har hendt jeg har sagt nei til ting, og angret. Og noen ganger har jeg sagt nei, men latt meg overtale likevel, og vært utrolig glad for det i ettertid. Blant de nesten hundre svarene jeg fikk finnes det også gode eksempler på at livet hadde vært veldig kjedelig om man alltid hadde sagt nei i opplagte nei-situasjoner.

Jeg lar ordene fra en venninne oppsummere:

"Livet er for kort til å bruke tid på feil ting, uten at livet er en egotripp for det".

Har du en ja-som-skulle-vært-nei-historie? Send meg en melding på www.twitter.com/sirigj eller tja@plaskedammen.com

Øyeblikk x 365 (Pluss, Stavanger Aftenblad 08.01.10)

"Følg etter ein snigel ein dag". Jeg fikk dette Kurt Johannessen-sitatet til jul av en god venninne, innrammet og klart til å henges opp et sted jeg ser det ofte. (Mannen min leste feil; "følg etter ein singel ein dag", og fikk først en skeptisk rynke i pannen da jeg hang det opp på kjøkkenet og lanserte det som årets nyttårsforsett).

Sitatet skriver seg fra Johannessens "Øvingar 1994", en håndbok i øvelser få eller ingen har øvd seg på tidligere. I samme håndbok finnes også disse øvelsene:

- Stå opp midt på natta, spis to grønne eple og les eit eventyr.
- Et litt ost og sjå på månen.
- Tenk på noko du ikkje veit.

Med travelbrillene på er øvelsene vanskelige nok. Våkner minstingen på natten tenker jeg mer på søvnen jeg mister, enn på grønne epler. For ikke å snakke om eventyr. Det er lenge siden jeg spiste litt ost og så på månen, og jeg husker ikke sist jeg tittet opp på skyene og lot tankene fare med. Jeg vet alt for godt at ventilasjonsanlegget på kontoret skrur seg av ti over fire, og den plutselige stillheten som følger er en påminner om at jeg sannsynligvis ikke rekker middagen. Når tre med lakenskrekk strekker leggingen, strekker jeg kvelden for å få tid til å gjøre bittelitt ingenting før det er natt og morgen igjen. På den måten kommer morgenen alltid litt før jeg skulle ønske. Men jeg leste ut en hel bok i oktober i fjor, det er jeg fremdeles litt stolt av. Og jeg fulgte faktisk – bokstavelig talt – etter en snegle i sommer. Langflat i gresset, væpnet med kamera i stedet for sneglefelle, på jakt etter et skikkelig forbryterfoto av udyret som knasket i seg georginene mine. Ansiktsuttrykket til den ene naboen var verdt hele jakten. Men skulle jeg skrevet årsrapport ville den ikke være preget av slike øyeblikk.

Januar. Blanke ark. Jeg liker følelsen av å bla om kalenderen, ikke vite hva som kommer. Selv om jeg er den samme i januar som jeg var i desember, liker jeg følelsen av nytt år. Det blir lysere ute, høstgrubling kan veksles inn i virkelyst. Det varer noen gylne uker, før hverdagstralten er ordentlig på plass igjen.

Av samme grunn liker jeg nyttårsforsetter – det føles litt som å ønske seg noe, eller en mulighet som kommer seilende forbi. I fjor bestemte jeg meg for å drikke mye mer rødvin, men jevnt fordelt ut over året. Suksess. I år skal jeg samle på øyeblikk. Det høres kanskje ut som en unnskyldning av et nyttårsforsett, men jeg tror det kan være hårete nok når tidsfristene melder seg og karusellen setter fart igjen. Inngrodde vaner endres ikke på et kvarter. Men øyeblikkene jeg husker er ikke de hvor jeg talte 100 ting jeg burde gjøre de neste to ukene, eller krysset av femten ting på den samme listen. Det er de kveldene som blir litt for sene fordi vi sitter rundt bordet og skravler oss vekk, den impulsive champagneturen på høye hæler, eller sjokoladekake uten grunn med ungene en tilfeldig onsdag i februar. Det er når tankene har fått fly lenge nok til at vi finner på vårt eget nattaeventyr, fordi ingen av bøkene passet akkurat i dag. Det er natten vi kom på at vi like gjerne kunne male veggene i kjellerstuen. Det er debatten om fiskesuppe med safran er veldig godt, eller egentlig smaker mest som lussekatter. Det er alle øyeblikkene som så lett forsvinner når travelbrillene er på, all tiden som bare blir borte.

Jeg kommer ikke til å få det til hver dag. Men når jeg ikke har fått det til mange dager på rad, skal jeg huske en annen av Kurt Johannessens øvelser:

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet igjen.