Pages

Friday, November 13, 2009

Tanketerror (Pluss, Stavanger Aftenblad 06.11.09)


FORSVIN(N): Elle, melle, skal, skal ikke – er sykdommen eller bivirkningene verre enn tanketerroren i forkant? (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Da vi landet på Rhodos i sommer, ble vi møtt av flyplasspersonale med munnbind og varmekamera. Klar til å isolere turister med langt framskreden reisefeber eller andre tegn på smitte. Vi gryntet bare lavt for oss selv, for i håndbagasjen hadde vi våtservietter og antibakteriell håndgele i stedet for solkrem. Vi hadde sjekket smittekartet på nettet og tatt den ansvarlige (og helt atypiske) diskusjonen om vi skulle reise eller ikke.

Vel tilbake på jobb stod en flaske antibakteriell spray på hvert av skrivebordene i det åpne landskapet. En oppfordring til å lukte sprit på jobb. Kolleger som hoster skynder seg å presisere at de ikke har influensa. Jeg også. Var litt pjusk i forrige uke. Men ingen feber! Ingen feber, altså!

Barna piskes til håndvasken hjemme, på skolen og i barnehagen. Halloween-snasket forrige helg var innpakket. Skolebarnet kom hjem fra ferske klasseromsdiskusjoner og ba om å få vaksine; "for jeg vil jo ikke dø".

Vaksine. Elle, melle, skal, skal ikke. Mediene overgår hverandre i fem på gaten. Skal du?

Er viruset farligere enn de mulige bivirkningene av vaksinen? Er den godt nok utprøvd? Hva med massevaksinering - sitter vi alle der om 15 år og angrer? Er det egentlig trygt å gi den til ungene? Jeg leser i avisen om alvorlige bivirkninger som er rapportert. Veldig få av de veldig mange som etterhvert har latt seg vaksinere. Men noen må jo være de veldig få også. Jeg har mest av alt lyst til å bygge en borg, mure oss inne til hele styret er over. Frustrert over at jeg ikke blir enig med meg selv om hva jeg skal mene, smeller jeg med dørene og kjefter på noen som ikke har gjort noe galt.

Er viruset verre enn et halvt år med denne typen tanketerror? En skjeggete terrorist i en fjellhule i Pakistan kunne ikke gjort det bedre.

Før jeg fikk barn var jeg ikke spesielt engstelig. Jeg synes det var gøy å fly i turbulens. Jeg var ikke redd for kreft. Jeg har hoppet på ski i en 60-metersbakke og var mer redd for stilkarakterene enn for å skade meg. Jeg ville garantert ikke latt være å reise verken hit eller dit på grunn av et virus som jeg kanskje ikke engang blir særlig syk av. Nå er jeg litt redd for alt det, og mer til. Jeg er redd for at ungene skal få E.coli av fårepølse, yoghurt, eller hvilken som helst av de andre vanlige yndlingsrettene som tidligere i år ble listet opp som mistenkte bakteriekilder. Jeg er redd vi skal havne i en trafikkulykke med ungene i bilen, eller at de skal bli påkjørt. Jeg er redd for at de skal falle i sjøen og drukne. Jeg var ikke bekymret for lokkemenn, hoppemenn og lommemenn før jeg leste om dem i avisen, men nå er jeg litt på vakt for dem også.

Jeg bruker ikke mye tid hver dag på å være engstelig. Det er ikke det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen. Men det ligger i bakhodet, og dukker fram på gitte stikkord. Nå om dagen dukker svineord opp over alt, så da kommer jeg oftere på at jeg er litt redd for svineting.

Samtidig takket vi ja til barnevaksinasjonsprogrammet, uten å lese oss opp på all verdens mulige bivirkninger. Vi tror det vil være verre for ungene å få sykdommen de vaksineres mot. Jeg fikk armen perforert av sprøyter med ulikt innhold før en tur til India, uten å sjekke en eneste linje om bivirkninger i felleskatalogen.

Mest av alt handler redselen om det uforutsigbare. Om at noe jeg ikke har kontroll over skal skje med noen av dem som betyr aller, aller mest for meg i hele verden. Frykten for at veggene skal falle ut av tryggheten vi har skapt oss.

Hjemme hos oss handler det om forventninger til lukten av småsvidde pepperkaker før jul, om den ukentlige praten om hvorfor vi ikke kan spise tomatsuppe hver eneste dag, om den daglige småkjeglingen for å få alle småtrollene i seng før det er svarte natta. Vi har med andre ord ikke mye å bekymre oss for.

Sånn er det ikke alle steder. Og svineinfluensaen finnes i hele verden. Vaksinevalgets kvaler til tross - så heldige vi er som faktisk kan velge.

Sunday, November 1, 2009

Kompetansebygging (Pluss, Stavanger Aftenblad 09.10.09)

Forrige vinter: Etter fjorten dager med hjemmekontor på grunn av syke barn, en uke med som alenemor for tre på grunn av syk mann, og en uke under dyna fordi selv ikke mor er immun mot virusstafett, føler man seg litt bakpå. Litt sånn at man er glad for at arbeidsgiveren fortsatt betaler ut lønn, selv om alt som skulle gjøres faktisk ble gjort, de timene i døgnet hvor ingen hadde over 39 i feber, høylydt vondt i halsen eller deltok i NM i tett nese. Det er noe med at privatlivet tar mer plass enn man er vant med. For eksempel i småbarnsårene. Spesielt i vinterhalvåret.

Vi har ikke begynt på denne vinterens virusstafett ennå. Tilløp til tette neser har latt seg blåse ut i halvannet tørk av kjøkkenrullen. Småtroll med magevondt har sluppet med skrekken. Foreløpig. Men jeg har bestemt meg for å ta tyren ved hornene denne gangen. Småbarnsår er kompetansebygging! Neste gang følelsen av utilstrekkelighet melder seg, skal jeg finne fram denne listen med ønskeord fra en gjennomsnittlig stillingsannonse:

Ambisiøs: Har tre barn, reisende mann, full jobb og diverse verv fordi jeg aldri klarer å holde munn når det gjelder. Dessuten har jeg lovt ungene pakkekalender til jul.

Pågangsmot: Absolutt. Pågangsmot er det man trenger når man endelig har tatt seg sammen og gjennomført en helt nødvendig vask av kjøkkenet, og minstingen glipper yoghurten så den skvopfer utover gulv, vegger, tak og gardiner, og det ikke er noen vei utenom å begynne helt på nytt igjen.

Fleksibel og omstillingsdyktig: Javisst! Hvis jeg er innstilt på en fredelig sofakveld med smugspising av smågodt, men ender opp med utvidet leksehjelp fordi skolebarnet akkurat den dagen er prinsipiell motstander av finskrift, og mellomsten heller ikke vil sove for hvorfor må hun sove når ingen andre sover, og jeg påpeker at det faktisk er en i familien som sover, og mellomsten, eller var det eldstebarnet, protesterer på et eller annet akkurat høyt nok til at minstingen ikke sover mer likevel, selv om hun er så trøtt at hun bare er kjempesur. Da er jeg så omstillingsdyktig at jeg gjemmer posen med smågodt bak en sofapute og teller til fjorten før jeg prøver å ta resten av kvelden med godt humør.

Kreativ: Når jeg må være veldig omstillingsdyktig blir jeg også ganske kreativ. Spesielt i fasen før jeg har rukket å telle til fjorten. Da hender det jeg lærer ungene opptil flere nye ord, uten at dette er noe jeg skryter av i selskapslivet (men det blir ikke så mye tid til selskapsliv så det er egentlig ikke noe problem).

Løsningsorientert og med evne til å prioritere: Hvis jeg en ettermiddag vet at jeg må vaske klær, merke klær, brette klær og stable klær, fordi det begynner å bli tomt i skapet og ungene klager over at de ikke finner noen like sokker, er det en problemstilling. Spesielt fordi jeg synes kleslogistikk er like uinteressant som Anna Anka. Dette løser jeg gjerne ved å late som ingenting, mens jeg glaner på Grey's Anatomy eller en reprise av et eller annet jeg bare har sett en gang eller to før. Jeg blir umiddelbart i mye bedre humør.

Liker utfordringer: Yes! Selv om det er lørdag formiddag har det flere ganger hendt at vi har tatt ungene med ut for å handle! Dessuten har vi vært på flere lange - svææært lange - bilturer med tre barn som time etter time har lekt "lufta er for alle" i baksetet.

Erfaring fra prosjektstyring: Etter flere års erfaring med avvikling av barnebursdager; et arrangement med store forventninger, høyt tempo og ekstrem fallhøyde, regner jeg meg som kvalifisert på dette punktet.

Energisk: Hver dag fram til ti over seks når barne-tv har begynt og jeg har sittet i ro i mer enn fem minutter. Da går lyset. Usikker på om det kvalifiserer, men på den annen side finnes det vel diagnoser på folk som er energiske 24 timer i døgnet. Neste spørsmål.

Gode samarbeidsegenskaper: Så lenge ungene gjør som jeg gir dem beskjed om.

Blid, utadvendt og med "glimt i øyet": Bortsett fra når jeg er sur og innesluttet. Skjønner ikke hva som menes med "glimt i øyet", Jack Nicholson i har også glimt i øyet når han hugger seg gjennom baderomsdøren på Ondskapens hotell, uten at det er noe jeg ville trukket fram som positivt i et jobbintervju. Merkelig spørsmål. Neste.

Visjoner for framtiden: Jeg ser for meg å kunne padle en hel formiddag uten å måtte tenke på klokka. Det, du! Og vinduer som vasker seg selv. Automatisk matpakkemaskin. En hel vinter uten forkjølelse. For ikke å snakke om en hel natt med søvn! Neida, det skal ikke stå på visjonene.

Så får det heller være at samtlige småbarnsforeldre har akkurat samme kompetanse å vise til.

Familiedemokrati (Pluss, Stavanger Aftenblad 11.09.09)

TV-debatt i bakgrunnen: - Mammaaaaaaah? Hvorfor er hun dama så sint? Og hvem er enkli han der med langt hår? Og hvorfor er det enkli sånn at man må VELGE hvem som skal bestemme? Kan ikke bare alle partiene bli enige og bestemme sammen?

Innen jeg var ferdig med å svare sov alle tre.

Dermed, i et pedagogisk øyeblikk, ble demokrati innført som styresett i heimen. Fin prøvordning i forkant av valget! Ingen sak for liten, ingen sak for stor: Familierådet hurtigbehandlet daglig saker av stor betydning for enkeltmenneskers hverdag. Skjevfordeling av popcornkvoter. Dispensasjon fra leggetidsbestemmelsene. Folkeavstemning over ukemenyen.

Det ble mye spaghetti og taco, men det fungerte likevel noenlunde greit helt til det gikk opp for opposisjonen at de faktisk var i flertall.
- Dere har sagt at de som får flest stemmer får lov til å bestemme! Vi har bestemt at vi ikke trenger å legge oss ennå fordi det er noe vi vil se på tv.
- Barne-tv er slutt.
- Vi vil se på tv likevel, på Disney Channel. Og vi vil ha saft.
- Det er kvelden nå. Dere får ikke saft til kveldsmaten.
- Joho! Ellers er du dum!
- Pass munnen! Sånn snakker vi ikke til hverandre!
- Du har sagt at alle har lov til å si hva de mener!

I tillegg til debatten om hva som omfattes av ytringsfriheten, skapte temaet privat eiendomsrett også en del opptøyer.
- Slipp den skoen! Den er MIN!
- Hun bare låner den. Dessuten er den for liten til deg.
- Den er MIIIN!
- Hun låner den. Det får hun lov til.
- Det er min sko! Hun kan få den hvis jeg får noe av henne.

Svett i ørene og med summetone i hodet, påberopte mindretallsregjeringen seg framskreden alder, og flashet samtidig både bankkortet og førerkortet: -Vi bestemmer fordi vi er voksne, og fordi vi tjener penger og betaler huslån og kjøper brød og leverpostei, og kjører til svømming, og ordner jul og fikser bursdagsfester. Basta. I seng!

Det var et udemokratisk argument. Muligens norgesrekord. Et kapitalistisk feilskjær. Et pinlig forsøk på å klamre seg til makten.

Opposisjonen været blod. De hadde fram til nå vært preget av en del interne stridigheter, men framsto plutselig i samlet flokk: - Vi er tre. Dere er to. Vi vil ha honnikorn med sukker på til kveldsmat. Det har fått tre stemmer! Vi bestemmer!

Mens opposisjonen jublet i ukarakteristisk harmoni, avholdt mindretallsregjeringen et hurtig arbeidsmøte unntatt offentlighet. Administrasjonen måtte styrkes. Regntøy når det regner ute: En administrativ avgjørelse. Ikke loff og nugatti i matpakken. Alle må smake på maten før de kan si at de ikke liker den. Barnenatta begynner før voksennatta, lørdagsgodt hører lørdager til. Trampolinehopping i regnvær omfattes av HMS-paragrafen og er antakelig ikke lov. Hilsen administrasjonen.

Opposisjonen reagerte sterkt på det de oppfattet som overstyring, og løftet en rekke nye saker til politisk behandling. Prinsippsaker. Hvorfor må vi rydde rommet? Vi liker å ha det rotete. Og det er jo vi som er der inne! Tildels finurlige saker. Hvorfor er det lov å spise grønnsaker før middagen, men ikke cornflakes? Cornflakes er jo laget av mais! Ideologiske saker. Dere kan ikke bestemme hva jeg skal ha på meg bare fordi det liksom er høst! Jeg vil bestemme over meg selv. Dere EIER meg ikke!

Mye ble stanset på saksbehandlernivå. Det ble murring i rekkene. Demonstrasjoner. På tide å avslutte eksperimentet.

Konklusjonen ble tredelt:
a) Folkestyre i familien fungerer ikke når målet er å oppdra Folk.
b) Barn av forhandlingsgenerasjonen lærer uforskammet fort.
c) En del pedagogiske innfall fungerer best i teorien.

Familiens tidligere styresett, en kombinasjon av diktatur og anarki, er gjeninnført. Uro og uorden gjenopprettet. Alle er glade.

PS: Blant de gamle grekerne var det straffbart å vegre seg mot å delta i statens affærer. De som var mer opptatt av seg og sitt enn å være med i den offentlige debatten, ble kalt egne. På gresk heter egen ”idios”. Upolitiske innbyggere var altså de første idioter. I say no more.

Legovær (Pluss, Stavanger Aftenblad 14.08.09)


Sånn kan det gå når det regner: Isdronningen er et kjølig vitne til det
gule, enøyde lavamonsterets herjinger. (Foto: Erika Gjelsvik)

Det er ikke sant at det ikke finnes dårlig vær. Det er bare noe vi sier fordi vi er norske, og det var lett å gripe til da vi trengte noe å tøffe oss med der oppe i trærne mens resten av verden var opptatt med å bygge universiteter og sånt.


Visse typer vær er så klissete at selv Lars Monsen måtte feiket kameragliset. Spesielt midt i sommerferien, når man mentalt er innstilt på tropenetter, saltvannshår og skille etter bikinien, er det noen typer vær som egner seg spesielt godt hvis målet er å legge en demper på stemningen. Jeg kan like å sitte inne og se på uvær, men når det regner sånn at vinduene blir ugjennomsiktige er det ikke mye igjen å se på.

Det er godt det finnes lego. Det kom vi på en dag i ferien da vi satt og lurte på om det gikk an å ha fisk i hagen i stedet for stauder. Vi var allerede iført legouniform; myke bukser som ikke strammer noen steder, og som garantert viser rørleggersprekken hvis vi bøyer oss langt nok ned. Vannari. Det var jo bare oss, og fem esker fargerik dansk plast fra Kina og de.

På en vanlig dag har vi huset fullt av folk. Et varierende utvalg lekekamerater dinger på døra. Gjør de ikke det, drar husets egne på dinge-tokt. Det smeller i dører, vi vet ikke hvem som er ute og hvem som er inne, vi vet bare at vi nettopp så dem og at de straks kommer tilbake. Vi teller hoder til lunsj og middag, og når vi sanker dem inn til kvelds konstaterer vi at nok en dag har gått uten at avkommet har hatt særlig tid til å prate med oss. Men jeg liker vanlige dager. Onsdager, for eksempel. Finfin dag. Når vi er bortreist og det er alt for lenge siden en helt vanlig onsdag, savner jeg det.

Men jeg liker uvanlige dager også. Med vær som gjør at det ikke frister å gå ut i det hele tatt, og som gjør at alle de små lekekameratene i nabolaget verken er fristet eller tvunget til å gå ut, fordi veien fra dør til dør virker mye lengre og våtere og mer forblåst enn sånn vi forestiller oss det alltid må være i Bergen. Da kan man være inne. Sammen med søstrene, som når man har tid til å kjenne etter, oppdager at fint kan brukes som lekekamerater i stedet for bare til slåssing. Når alle luker er skalket, og det er stas at mamma og pappa blir med ned i legokassene.

Vi bygget et knallstort fly og et rosa slott etter oppskriften. Javel. Så skravlet vi mens vi bygget et helt ekte Harry Potter-tog, nesten etter oppskriften. Det fylte vi med en del akterutseilte havfruer som ikke hadde annet å ta seg til, og derfor like godt kunne støtte opp om kollektivtrafikken. De hadde uansett ingen jobb de måtte rekke. En av havmennene fikk Hallgeir Langeland-sveis. Da var det kjørt. For plutselig hadde en av inferiene, selveste nest-yppersteskumlingen fra Harry Potter-toget, rotet seg borti en pølseselger med baseball-cap. Beinrangelet mistet både kappe og hette, og iført rød cap så spøket plutselig langt mindre skummelt ut. Type skrekkfilm, men med fugledansen-soundtrack. Inferieskumlingen hevnet seg riktignok da den tryllet et kyllinglår fast til pølseselgerens hode, men siden begge plutselig stod ansikt til ansikt med lavamonsteret (et spesielt monster hvis navn alltid uttales med veldig skummel stemme), ble alt annet bare bagateller. En drøss med skjeletter og avkappede hoder var tause vitner om hva de hadde i vente. ”Det ser litt ekkelt ut, men sånn er det jo med lavamonsteret”, konstaterte åtteåringen nøkternt og drysset ut noen hoder til.

Vi lurte litt på hva som kunne toppe lavamonsteret, men så kjente vi at det rumlet litt i magen, og når vi så på klokka skjønte vi at det igrunnen ikke var så rart, for vi hadde ikke spist siden lunsj og nå var det snart leggetid, selv etter sommerferietidsregningen.

Så spiste vi litt, mens vi fortsatte å prate om viktige ting, akkurat som mens vi bygde lego:

”Mamma, hvis man gjør sånn at det akkuratsom trykker ut i ørene, men uten å holde for nesa, samtidig som man sier njoo njoo njoo, da er det akkurat som lyden går gjennom hjernen og ut av ørene. Det tror jeg ikke det er mange som vet!”

Det kan godt hende dette var den aller beste feriedagen.

Hverdagsglamour (Pluss, Stavanger Aftenblad 17.07.09)

Jeg leser magasiner med glanset omslag. Nokså uregelmessig, og ikke så ofte som jeg kanskje kunne tenke meg, fordi aktiviteten henger nøye sammen med fenomenet overskuddstid. Med tre barn i porteføljen er det et luksusgode på linje med klær som vasker seg selv.

I slike magasiner finnes det som regel et intervju med en dame. Damen (jeg omtaler henne i entall siden hun er ganske lik fra nummer til nummer) er pen, og virker både reflektert og sympatisk. Hun ønsker velkommen i sitt store kjøkken, med nytrukket te og scones på bordet. Husets hjerte, må vite. Her spises alle måltider, her gjør ungene lekser, her klippes og limes både sommerhilsener og julekort, her slapper mor og far av med et velfortjent rødvinsglass og levende lys. Kjøkkenet er strøkent. På veggen henger fire innrammede barnetegninger, på benken står en sjarmerende klumpete keramikkskulptur som eldstebarnet har laget.

Klart det er hektisk å ha to-tre barn, sier Damen, hun er naturlig sminket og ser ikke jålete ut i det hele tatt. Men jeg passer alltid på å få litt tid til meg selv, sier hun, jeg tror det er viktig å ta vare på seg selv, og på kjæresteforholdet, ikke minst – da gjør man jo barna også en tjeneste! Og mor får mer overskudd. Da er det ikke så farlig med litt nattevåk, ler Damen, og innrømmer at joda, det er klart hun blir trøtt av og til. Men sånn er det bare! Da trener hun bare litt. Hun er helt avhengig av å trene.

Damen har et fint hus. Det er enten veldig stort eller veldig nytt eller veldig sjarmerende. De lyse veggene er malt i en farge hun så da familien ferierte i Toscana. Hun har en designlampe, men handler ellers mye på bruktmarked, forsikrer hun. Gjerne på ferie; flisene på gjestetoalettet skriver seg fra en tur til Barcelona, og speilet med den snurrige rammen fant hun i Stockholm. Jeg liker å ta ting som de kommer, sier Damen. Gjør det enkelt, stress fører ikke noe godt med seg!

Det er et godt råd. Fra hvileposituren i sofakroken kjenner jeg at jeg blir litt inspirert av Damen. Hun får det til å virke så enkelt å ta det enkelt! Damen har kontroll, hun slapper av, hverdagens humper i veien er bare krydder. Jeg liker krydder.

Jeg ser for meg livet mitt i glanset omslag. Utfordringene tårner seg opp allerede på kjøkkenbenken. Stabelen med papirer som er nesten så viktige at vi ikke kan legge dem i skuffen av frykt for å glemme dem, har vokst. Jeg har glemt hva som ligger nederst. Øverst ligger det et brev fra banken som mellomsten har tegnet på (morsom tegning!).

Jeg lar stabelen vente, og rydder unna restene etter middagen. Mye rester. Eldstebarnet likte ikke fisk i dag, og da likte ikke mellomsten og minsten fisk heller. Fisk var bra i forigår, men i forigår er jo ikke i dag, det er noe alle vet. Jeg rydder inn oppvasken. Det er smuler nok i bestikkskuffen til å fore en hel andefamilie. Jeg tenker at det må jeg gjøre noe med. Men så har mellomsten har tatt kjolen til storesøster, den som taper kampen om eierens gunst hver morgen, men som hengt over lillesøsters skuldre plutselig er Den Eneste Ene. Vill jakt. Minstingen blir redd, og stenger seg selv inne i klesboden. Hun brøler mens hun venter på å bli høy nok til å nå opp til håndtaket. Så tar hun av seg bleien, og tar for seg haugen med nyvaskede klær som ikke ble lagt inn i skapet, fordi mannen var bortreist og ungene ikke ville legge seg og mamma rett og slett ikke orket.

Når ungene er lagt og restene etter dagens hverdagskrydder vasket vekk, er klokka så mye at det vil være dumt å drikke et stort glass rødvin, i hvert fall så lenge jeg er avhengig av egen bil for å komme til jobb neste morgen. Stabelen med de nesten viktige papirene er der den pleier å være, smulene i skuffen ligger trygt. Det lukter ikke nybakt brød, og jeg husker ikke navnet på veggfargen. Ikke at det spiller noen rolle, siden fingermerkene og kulepennstrektegningen uansett vekker mer oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor joggeskoene mine er. Dessuten har neglelakken på tærne mine begynt å flasse.

Jeg bestemmer meg for å gjøre noe med det siste punktet, for å runde av dagen med et snev hverdagsglamour. Enkelt! Jeg finner fram neglelakken, og den vesle flasken med glitter som fulgte med da jeg kjøpte den. Den har skrukork med pensel, jeg regner med at det er glitter som skal legges på toppen av den vanlige neglelakken hvis man er i det ekstra jålete hjørnet. Jeg har ikke prøvd den før, men er i det hjørnet akkurat nå. Jeg renser og lakker og glitrer og fikser og ordner, og pusser tennene mens jeg venter på at glitteret skal tørke. Men glitteret tørker ikke. Mitt glamorøse punktum på dagen var å lakke neglene med lipgloss.

Jeg tenker på Damen. Enten så bløffer hun, eller så kjeder hun seg noe voldsomt.