Bekjennelser

Perfekt-schmerfekt. Familietrafikk er ikke bare-bare! (Foto: Colourbox) 

Vi var på foreldremøte i uken som gikk. Tema: "foreldre med et smil". En klok og morsom dame satte ting på plass for oss. "Barna deres gjør som dere gjør, og ikke som dere sier", sa hun, og fortalte om modellæring og skjult læring. Om at barna til de er overraskende store ser sine foreldre som ufeilbarlige. Om hvordan 80 prosent av det vi kommuniserer gjøres gjennom kroppspråk, mimikk og tonefall, og bare 20 prosent gjennom ord. Selv om damen sa mye vi strengt tatt visste fra før, etterlot hun oss i en sky av tidsklemt samvittighetsgnag. Vi gjør så godt vi kan, men er sørgelig klar over at vi kunne gjort det bedre.

Jesper Juul og andre eksperter lever godt av denne skyen. Det finnes bøker om barneoppdragelse i bøtter og spann. Side opp og side ned på internett. Men jeg orker ikke lese. Jeg står fram. Jeg er en skikkelig uperfekt mamma.

Mine tre barn tror at det er helt normalt å oppbevare nyvaskede klær i en haug på gulvet i stedet for i skapet.

De har hørt om barn som har babybøker med notater om den første tanna, det første skrittet, det første ordet, men tror fortsatt at det er helt uvanlig. Sin egen bok, liksom. Jeg har ikke gjort noe for å rette opp det inntrykket.

Jeg har nektet å lese spesielle bøker for dem om kvelden fordi jeg synes de er kjedelige (bøkene, altså - ikke ungene).

Jeg har spist ungenes gjenglemte lørdagsgodt, og nektet for at det var meg. Jeg lar dem ikke få snop i ukedagene, men smugspiser selv rett som det er. Jeg har påstått at sjokolade er vitaminer, i tilfeller hvor de har tatt meg på fersken bak kjøleskapdøra med munnen full. (Sjokoladen må jo være kald, ikke sant).

Det har hendt ungene har fått kalde pølser til middag, ut fra tanken at om vi likevel er på pølsekjøret spiller temperaturen på pølsene liten rolle. (For ordens skyld bør jeg kanskje legge til at de faktisk liker kalde pølser).

Av og til kjefter jeg på ungene uten at de har gjort noe galt. Det hender også at jeg kjefter på feil barn.

Jeg har lært dem uttrykk som "nå er det nok!", "har du ikke ører?" og "det trenger ikke du å bry deg med." Jeg prøver å skjule rødmen når jeg hører dem gjentatt i full offentlighet.

Jeg har ved et par anledninger klipt vekk vanskelige floker i stedet for å gre dem ut.

Jeg reparerer ikke klær med hull. Jeg legger dem i en bunke sammen med andre klær som skal repareres, og der blir de liggende til de er for små. Da hiver jeg dem, fordi Fretex ikke gjerne vil ha klær med hull i.

Jeg glemmer alltid at det er gul fest i barnehagen eller turdag på skolen. Jeg glemmer også foto-dager, og har dermed sendt ungene avgårde til fotografering i klær fra resteskuffen, og med håret på halv tolv.

Jeg husker ikke sist jeg ryddet lekerommet. Jeg har kastet barnetegninger. Jeg orker ikke rydde i haugen med jakker og sko i gangen etter at ungene har lagt seg, så jeg lar det ligge og later som jeg ikke ser det. Jeg har levert barn i barnehagen uten sko, og med støvler med hull i.

Nok nå? Listen kan gjøres mye lengre. Men det går for det meste greit. Jeg tror ungene har det ganske fint. Jeg tør ikke tenke på hva slags uvaner de får med seg hjemmefra, men det er kanskje like greit å la være.

"Refleksjoner er ikke dumt. Man kan lære mye av det", slo foredragsdamen fast på foreldremøtet.

Det er vanskelig å være uenig med henne i det. Og fra den faste fredagstegnefilmavtalen i sofakroken, i en mølje av ti armer, ti bein og minst 450 popcorn på avveie, har vi reflektert oss fram til at ikke helt perfekt kan være perfekt det også. Øvelse gjør mester, det gjelder bare å finne ut hva vi trenger å øve på.

Biologisk krigføring

(Foto: Wikimedia Commons)

I anledning mai (denne oppskrytte måneden!) bringer jeg mine omskrevne hymner:

Hvorhen du går i li og fjell,
en solskinnsdag en sommerkveld
ved fjord og fossevell

Fra eng og mo med bjørketrær,
fra havets bryn med flere trær og enda flere trær

Møter du bjørka i nysprungen prakt,
stappfull av pollen og mye annen snacks

Se en hvitstammet bjørk oppi veien,
rammer husstander fler enn du tror,
må'kke sove med vinduet åpent,
ellers kommer det pollen på mor

Ja så tett som det tette er nesa,
og det røde har øynene fått,
og det surkler og piper i brystet,
det er Norge i mai,
å så flott!

Dra bjørk du fæle grønne,
dit trærne aldri gror,
du gjør deg best i peisen,
det synes iallfall mor

Hvor ville jeg dog gjerne,
at jeg deg aldri så!

Akk, tenk hvor fint å kunne
på nytt i marken gå

Barnestreker: (vask)ekte familielim

Kunstneren ble renset med matolje. Kunstnerens klær ble renset med terpentin. Bilen var nybonet, og etter avfetting, vask, og ny boning ble den like grå som før. (Kunstner: Lars. Foto: Pål O. Refvem)

Fettstiftdinosaurer på parketten. Det sier seg jo selv. Det er jo ikke plass til annet enn fortennene på et A4-ark. Tannmerker i den nye kjøkkenbenken. Skulle bare kjenne hvordan det var å gnage på tre. Vannfaste streker på veggen. Aaaah, minner - det var da hun plutselig var lang nok til å få tak i tusjene selv! Rosa neglelakk på mormors flunk nye bil. Det var da vi lærte at en av egenskapene til tokomponent billakk er at den ikke tar skade av neglelakkfjerner. DVD'er. Glatte og fine. Perfekt å ha under føttene når man hermer etter skøyteløperne i OL. Eple i do. Da blir det tett. Knipe hodet av alle de spirende tulipanene. Da kommer det ingen tulipaner, og dessuten blir mamma innmari sur.

Utforskning, nytenkning, læring. Det er jo bra? Og grå hår, det gir bare karakter. Gjør det ikke?

Familiehistorie: Far og sønn (3,5) skal til fjells. Far laster inn i bilen, sønn finner gjenglemt spann med oljemaling. Et halvt minutt senere hører far knising på den andre siden av bilen. Mistenker rituell gjemmelek, vanlig prosedyre når man har dårlig tid. Går for å hente den håpefulle.

- Da jeg så malingen på bilen skjønte jeg først ikke hva det var. Jeg skjønte ikke at han kunne få gjort så mye mens jeg la noen bagger i bagasjerommet, sier far.

Den hovedmistenkte hadde maling opp til albuene. Bilen hadde maling over hele fronten og to sidedører. Boddøren til huset hadde også fått et strøk. Far var klok nok til å ta fram mobilkamera i stedet for utestemme. Han innrømmer i ettertid at han muligens har fått som fortjent:

- Min far minnet meg på at jeg spraymalte sykkelen min blå i frisk sommervind like ved siden av vår hvite Ford Granada. Da han noen dager senere vasket bilen, oppdaget han at hele bilen var dekket av små blå lakkdråper som ikke gikk vekk uansett hvor mye han bonte og rubbet bilen, men de forsvant gradvis ved hver vask i tiden som gikk. Jeg husker også at jeg i 10-12 års alderen syntes at det var tøft med hvit skrift på bildekk, så en dag malte jeg Goodyear på alle dekkene på bilen til far med en sånn penn med hvit maling i. Det var ikke akkurat noen presisjonsjobb, og må ha vært litt flaut å kjøre rundt med for min far som da var rundt 35.

Familiehistorie: Treåring tatt på fersken; tegnet med stein på bilen.

Mor (i fistel): Du må ikke tegne på bilen!!!

Treåring (overrasket, og litt undrende til den uventede kritikken): Det er en mann!

Mor: Jeg ser at det er en mann. Men du må ikke tegne på bilen med stein! Den blir ødelagt!

Treåring (ser på steinen): Neeei, den er ikke ødelagt.

Payback time: Barnas besteforeldre innlemmes gjerne i strømmen av kreative påfunn. (Kan det betraktes som en form for avbetaling?)

- Ni får som förtjänt, sier min gode svigerfar hver eneste gang, og ler så han holder på å ramle av stolen.

En gjenganger blant familiehistoriene fra da vi var små, er da min teknisk anlagte husbond ville hjelpe sin far med å skifte olje på traktoren. I mangel av olje blandet han den selv, av sand og sølevann. Og tømte det i riktig hull. Det gikk som det måtte gå da traktoren ble startet. Motoren skar seg, og svigerfar fikk vel sagt omtrent det han måtte si for å holde snøen unna den dagen også.

Men det ble en god historie.

Og selv om traktorer koster masse penger, er det mye familielim i gode historier. Og familielim får man ikke kjøpt over disk.

Webraffing på UiS: Teori vs praksis (0-1)

I dag webraffet jeg meg inn på UiS; UGÅ arrangerte temadag om sosiale medier. Jeg er ikke student, derav w-raffingen. Men ut fra oppmøtet å dømme var det ikke så mange studenter på UiS i dag i det hele tatt - nesten tomt i salen. Og det var dumt, for det var en morsom kombo som entret scenen.

Even Sandvold Roland, den såkalte "drittungen" til Geelmuyden.Kiese, holdt eksemplarisk lærebokforedrag om sosiale medier. Mye å melde, nyttige notater med hjem.

Trine Grung snakket også om sosiale medier, men fra et helt annet ståsted. Hun har skapt sin egen arbeidsplass med utgangspunkt i bloggen sin (etter at hun mistet en annen jobb av samme grunn, ref. Elin Tvedt-saken).

Roland var politisk korrekt, Grung var befriende lite opptatt av å være det. Ja, jeg noterte mest under Rolands innlegg. Men vel hjemme, med en halvtimes surfetid til rådighet, legger jeg den heller på Grung.

Korrekt er bra, og noen ganger helt riktig. Men korrekt er ikke provoserende, engasjerende og underholdende. Geelmuyden.Kiese skriver blogginnlegg på vegne av kundene sine. Trine Grung skriver dem helt selv. Enig i det hun har å melde? Slett ikke alltid. Tenker jeg "løs kanon på dekk"? Noen ganger. Men strømlinjeformede, markedstilpassede, gjennomanalyserte, SEO-vennlige innlegg er omtrent like interessant som å vaske og tanke bilen. Nyttig? Jada. Nødvendig? Av og til. Men mojo? Zip. Jeg vil heller la noen andre ta seg av vasking og tanking, mens jeg går på kafé med Trine Grung.

Og så lenge web-suksess måles i antall klikk, tid brukt og/eller faste lesere, vinner praksis over teori.

Dokumenterte vårtegn

Det virket lenge som vinteren aldri ville slippe taket. En av de virkelige bonusene som følger med postadresse Rogaland er jo nettopp tidlig vår. Jeg har vært helt på grensen til vårdeprimert, i takt med at min (for) dårlig vintertildekkede Hebe Veronica ble tristere og tristere, og nå ser ut som noe som hører hjemme i komposten.

Men det er rart med det. Det skal ikke mange solstrålene til før to en halv måned med Istid er (nesten) glemt. Følelsen av å være ute i hagen igjen er ren, pur fryd. Krafse litt i jorda, se spirene som har sin egen agenda og er på vei opp, myse skeptisk på vrakrestene av fjorårets hage - hva har ikke overlevd? Prøve å motstå fristelsen til å klippe ned alt som er dødt, rake vekk alt som er råttent - det skal få lov til å gjøre nytte for seg en stund til. Humre over den småskrudde opplevelsen det er å måtte vente med å gjødsle plenen fordi det - i midten av mars - fortsatt er tele i jorda. Hallo?

Jeg måtte fram med kamera. Det er jo faktisk varslet minusgrader og nedbør denne helga. Jeg nekter å tro på det, men hvis det faktisk begynner å snø - igjen - må jeg ha dokumentasjon på at det faktisk er i ferd med å bli vår. Tross alt.

I fjor vår intervjuet jeg hagemann Ole Geir Skjæveland om å hjelpe våren på vei. Her er tipsene hans.

Her er sommerens rabarbragrøt to-be. Rense, dele, rett i gryta med sukker, trekke på laveste varme til den plutselig er ferdig helt av seg selv. Føles plutselig ikke så lenge til likevel.

 

Klosterklokker to-be. Tror jeg, da. Flyttet rundt på masse rart i fjor høst, regner med at jeg har noen overraskelser i vente utover våren.

Snøklokker. Deja vu i dag da eldstedatteren kom dansende hjem med neven full. Hvor hadde hun plukket dem? Hmmmm, nei, trodde ikke det var i noen sin hage, altså. Husker selv hvordan jeg lå langflat gjennom naboens hekk for å få tak i den bortgjemte tuen med hvitt, denne skatten ingen andre hadde oppdaget, som jeg selvsagt måtte plukke til mor. Med litt korte stilker, sånn at klokkene nærmest fløt i melkeglasset de ble plassert i.

 

Fra disse knoppene kommer det solbær. Mums.

 

Tete a tete. Egentlig irriterer jeg meg over disse små fjollepåskeliljene, liker mye bedre de store. Men de er på vei opp, i motsetning til favorittene mine som ikke viser antydning en gang. Må kanskje revurdere forholdet mitt til disse små.

 

Tulipaner! Åååååå jeg gleder meg!

Knopper på vrihasselen også.

Nå

Jordskjelvet i Chile i februar førte til enorme ødeleggelser.
Mange døde, mange mistet hus, hjem, livsgrunnlag.
(Bilde fra The Takeaway)

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Det er fortsatt snø ute, jeg er drittlei snø. Jeg vil bare at våren skal komme, og at alle løkene jeg satte i fjor høst skal begynne å spire. Jeg er lei av glatte veier, lag-på-lag-bekledning og lue som klør i panna, jeg er lei av brøytekanter og nye snøbyger hver gang gårdsplassen er måkt ren for snø. Men jeg kommer til å huske dette som en fantastisk, endeløs, gnistrende hvit vinter, som gjorde de mørkeste, tristeste, sureste månedene lyse og fine.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er trøtt som et uvær etter uker med gull i vannkoppstafett og nattevåk, og akkurat da vi trodde vi var ferdige får minstingen feber igjen. Nye våkenetter, oppkast, feber, nattlig vask av sengetøy. Mandag rykker raskt nærmere, jobb igjen, har det i det hele tatt vært helg? Men jeg er glad, fordi det var en liten jente der som holdt meg våken om natten, trengte meg, og jeg kunne hjelpe. Vi kommer til å le av det etterpå, herregud husker du den vinteren, SÅ fin snø ute og vi kom oss ikke ut på ski en eneste gang fordi ungene var opptatt med å være syke.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er gretten fordi jeg, til tross for at det allerede er mars, fortsatt har følelsen av å være januarblakk. Jeg drømmer om nye sko (alltid), grønt kort i den kuleste klesbutikken, en lang dag på spa, jentetur med innlagt storbyshopping. Men det må vente. Sannsynligvis blir det med drømmen, fordi det ikke når opp på prioriteringslisten når familiebudsjettet settes opp. Det er helt greit. Vi er alltid litt blakke i januar og februar. Det er deilig å dagdrømme om lottogevinster, vel vitende om at en eventuell lottogevinst uansett ville blitt disponert helt anderledes enn i dagdrømmene.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å lese en kommentar i lørdagsavisen, men blir avbrutt av noen som vil ha mer frokost men ikke vil ordne det selv, noen som leter etter noe å ha på seg, noen som heller vil at jeg skal lese boken om F, noen som roper komogtøøøøørk, noen som søler juice på det nyvaskede kjøkkengulvet. Jeg holder på å bli sprø av at det skal være så vanskelig å få lov til å lese bare den ene kommentaren ferdig uten avbrudd. Jeg hater når latten min blir kald. Men jeg elsker det myldrende kaoset av armer, bein og masing, de korte timene med formiddagstid sammen før alle plutselig har løpt hvert til sitt og vi ikke ser dem før til middag. Og latteren over kjøkkenbordet når det plutselig er stille i huset, og vi sitter der med hver vår kalde kaffekopp.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å jobbe, mens tre barn med lakenskrekk finner på tusen ting for å slippe å legge seg. Jeg ser på klokken, masse jobb som skal gjøres før jeg kan legge meg selv. Jeg er frustrert over tiden som flyr så fort, alt jeg ikke rekker. Pokker heller, kveldsmaten er spist, tennene pusset, vi har allerede lest minst en bok til hver og sunget et par skjærende falske nattasanger. Men jeg kommer ikke til å huske jobben jeg ikke rakk å gjøre. Jeg kommer til å huske lesestundene vi rakk, den gode følelsen av at noen kom for å få tid, kos og oppmerksomhet.

På en gjennomsnittlig dag er det lett å la seg rive med av frustrasjon over alt som går litt på snei, i stedet for å huske på alt som er bra. Jeg regner med at jeg rekker å irritere meg over snøen flere ganger før den smelter helt vekk. Og når den er smeltet, kommer jeg til å irritere meg over all strøsanden som ligger igjen i veien, som vi må ut og feie vekk. Men i evnen til å irritere seg over små filleting, ligger også erkjennelsen av hvor bra vi har det. Akkurat her, akkurat nå. Det tenker jeg litt på mens jeg ser bildene over de enorme ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Chile i februar.

(På trykk i Stavanger Aftenblad (Pluss) 5. mars 2010)

NÅ

En fascinerende påminner om øyeblikket. Både foranderlig og konstant på en gang.
Kulturstien på Bru, 2008, 2009 og 2010.