Bekjennelser

Perfekt-schmerfekt. Familietrafikk er ikke bare-bare! (Foto: Colourbox) 

Vi var på foreldremøte i uken som gikk. Tema: "foreldre med et smil". En klok og morsom dame satte ting på plass for oss. "Barna deres gjør som dere gjør, og ikke som dere sier", sa hun, og fortalte om modellæring og skjult læring. Om at barna til de er overraskende store ser sine foreldre som ufeilbarlige. Om hvordan 80 prosent av det vi kommuniserer gjøres gjennom kroppspråk, mimikk og tonefall, og bare 20 prosent gjennom ord. Selv om damen sa mye vi strengt tatt visste fra før, etterlot hun oss i en sky av tidsklemt samvittighetsgnag. Vi gjør så godt vi kan, men er sørgelig klar over at vi kunne gjort det bedre.

Jesper Juul og andre eksperter lever godt av denne skyen. Det finnes bøker om barneoppdragelse i bøtter og spann. Side opp og side ned på internett. Men jeg orker ikke lese. Jeg står fram. Jeg er en skikkelig uperfekt mamma.

Mine tre barn tror at det er helt normalt å oppbevare nyvaskede klær i en haug på gulvet i stedet for i skapet.

De har hørt om barn som har babybøker med notater om den første tanna, det første skrittet, det første ordet, men tror fortsatt at det er helt uvanlig. Sin egen bok, liksom. Jeg har ikke gjort noe for å rette opp det inntrykket.

Jeg har nektet å lese spesielle bøker for dem om kvelden fordi jeg synes de er kjedelige (bøkene, altså - ikke ungene).

Jeg har spist ungenes gjenglemte lørdagsgodt, og nektet for at det var meg. Jeg lar dem ikke få snop i ukedagene, men smugspiser selv rett som det er. Jeg har påstått at sjokolade er vitaminer, i tilfeller hvor de har tatt meg på fersken bak kjøleskapdøra med munnen full. (Sjokoladen må jo være kald, ikke sant).

Det har hendt ungene har fått kalde pølser til middag, ut fra tanken at om vi likevel er på pølsekjøret spiller temperaturen på pølsene liten rolle. (For ordens skyld bør jeg kanskje legge til at de faktisk liker kalde pølser).

Av og til kjefter jeg på ungene uten at de har gjort noe galt. Det hender også at jeg kjefter på feil barn.

Jeg har lært dem uttrykk som "nå er det nok!", "har du ikke ører?" og "det trenger ikke du å bry deg med." Jeg prøver å skjule rødmen når jeg hører dem gjentatt i full offentlighet.

Jeg har ved et par anledninger klipt vekk vanskelige floker i stedet for å gre dem ut.

Jeg reparerer ikke klær med hull. Jeg legger dem i en bunke sammen med andre klær som skal repareres, og der blir de liggende til de er for små. Da hiver jeg dem, fordi Fretex ikke gjerne vil ha klær med hull i.

Jeg glemmer alltid at det er gul fest i barnehagen eller turdag på skolen. Jeg glemmer også foto-dager, og har dermed sendt ungene avgårde til fotografering i klær fra resteskuffen, og med håret på halv tolv.

Jeg husker ikke sist jeg ryddet lekerommet. Jeg har kastet barnetegninger. Jeg orker ikke rydde i haugen med jakker og sko i gangen etter at ungene har lagt seg, så jeg lar det ligge og later som jeg ikke ser det. Jeg har levert barn i barnehagen uten sko, og med støvler med hull i.

Nok nå? Listen kan gjøres mye lengre. Men det går for det meste greit. Jeg tror ungene har det ganske fint. Jeg tør ikke tenke på hva slags uvaner de får med seg hjemmefra, men det er kanskje like greit å la være.

"Refleksjoner er ikke dumt. Man kan lære mye av det", slo foredragsdamen fast på foreldremøtet.

Det er vanskelig å være uenig med henne i det. Og fra den faste fredagstegnefilmavtalen i sofakroken, i en mølje av ti armer, ti bein og minst 450 popcorn på avveie, har vi reflektert oss fram til at ikke helt perfekt kan være perfekt det også. Øvelse gjør mester, det gjelder bare å finne ut hva vi trenger å øve på.