Nå

Jordskjelvet i Chile i februar førte til enorme ødeleggelser.
Mange døde, mange mistet hus, hjem, livsgrunnlag.
(Bilde fra The Takeaway)

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Det er fortsatt snø ute, jeg er drittlei snø. Jeg vil bare at våren skal komme, og at alle løkene jeg satte i fjor høst skal begynne å spire. Jeg er lei av glatte veier, lag-på-lag-bekledning og lue som klør i panna, jeg er lei av brøytekanter og nye snøbyger hver gang gårdsplassen er måkt ren for snø. Men jeg kommer til å huske dette som en fantastisk, endeløs, gnistrende hvit vinter, som gjorde de mørkeste, tristeste, sureste månedene lyse og fine.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er trøtt som et uvær etter uker med gull i vannkoppstafett og nattevåk, og akkurat da vi trodde vi var ferdige får minstingen feber igjen. Nye våkenetter, oppkast, feber, nattlig vask av sengetøy. Mandag rykker raskt nærmere, jobb igjen, har det i det hele tatt vært helg? Men jeg er glad, fordi det var en liten jente der som holdt meg våken om natten, trengte meg, og jeg kunne hjelpe. Vi kommer til å le av det etterpå, herregud husker du den vinteren, SÅ fin snø ute og vi kom oss ikke ut på ski en eneste gang fordi ungene var opptatt med å være syke.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg er gretten fordi jeg, til tross for at det allerede er mars, fortsatt har følelsen av å være januarblakk. Jeg drømmer om nye sko (alltid), grønt kort i den kuleste klesbutikken, en lang dag på spa, jentetur med innlagt storbyshopping. Men det må vente. Sannsynligvis blir det med drømmen, fordi det ikke når opp på prioriteringslisten når familiebudsjettet settes opp. Det er helt greit. Vi er alltid litt blakke i januar og februar. Det er deilig å dagdrømme om lottogevinster, vel vitende om at en eventuell lottogevinst uansett ville blitt disponert helt anderledes enn i dagdrømmene.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å lese en kommentar i lørdagsavisen, men blir avbrutt av noen som vil ha mer frokost men ikke vil ordne det selv, noen som leter etter noe å ha på seg, noen som heller vil at jeg skal lese boken om F, noen som roper komogtøøøøørk, noen som søler juice på det nyvaskede kjøkkengulvet. Jeg holder på å bli sprø av at det skal være så vanskelig å få lov til å lese bare den ene kommentaren ferdig uten avbrudd. Jeg hater når latten min blir kald. Men jeg elsker det myldrende kaoset av armer, bein og masing, de korte timene med formiddagstid sammen før alle plutselig har løpt hvert til sitt og vi ikke ser dem før til middag. Og latteren over kjøkkenbordet når det plutselig er stille i huset, og vi sitter der med hver vår kalde kaffekopp.

Akkurat nå har jeg det kjempefint. Jeg prøver å jobbe, mens tre barn med lakenskrekk finner på tusen ting for å slippe å legge seg. Jeg ser på klokken, masse jobb som skal gjøres før jeg kan legge meg selv. Jeg er frustrert over tiden som flyr så fort, alt jeg ikke rekker. Pokker heller, kveldsmaten er spist, tennene pusset, vi har allerede lest minst en bok til hver og sunget et par skjærende falske nattasanger. Men jeg kommer ikke til å huske jobben jeg ikke rakk å gjøre. Jeg kommer til å huske lesestundene vi rakk, den gode følelsen av at noen kom for å få tid, kos og oppmerksomhet.

På en gjennomsnittlig dag er det lett å la seg rive med av frustrasjon over alt som går litt på snei, i stedet for å huske på alt som er bra. Jeg regner med at jeg rekker å irritere meg over snøen flere ganger før den smelter helt vekk. Og når den er smeltet, kommer jeg til å irritere meg over all strøsanden som ligger igjen i veien, som vi må ut og feie vekk. Men i evnen til å irritere seg over små filleting, ligger også erkjennelsen av hvor bra vi har det. Akkurat her, akkurat nå. Det tenker jeg litt på mens jeg ser bildene over de enorme ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Chile i februar.

(På trykk i Stavanger Aftenblad (Pluss) 5. mars 2010)