Dokumenterte vårtegn

Det virket lenge som vinteren aldri ville slippe taket. En av de virkelige bonusene som følger med postadresse Rogaland er jo nettopp tidlig vår. Jeg har vært helt på grensen til vårdeprimert, i takt med at min (for) dårlig vintertildekkede Hebe Veronica ble tristere og tristere, og nå ser ut som noe som hører hjemme i komposten.

Men det er rart med det. Det skal ikke mange solstrålene til før to en halv måned med Istid er (nesten) glemt. Følelsen av å være ute i hagen igjen er ren, pur fryd. Krafse litt i jorda, se spirene som har sin egen agenda og er på vei opp, myse skeptisk på vrakrestene av fjorårets hage - hva har ikke overlevd? Prøve å motstå fristelsen til å klippe ned alt som er dødt, rake vekk alt som er råttent - det skal få lov til å gjøre nytte for seg en stund til. Humre over den småskrudde opplevelsen det er å måtte vente med å gjødsle plenen fordi det - i midten av mars - fortsatt er tele i jorda. Hallo?

Jeg måtte fram med kamera. Det er jo faktisk varslet minusgrader og nedbør denne helga. Jeg nekter å tro på det, men hvis det faktisk begynner å snø - igjen - må jeg ha dokumentasjon på at det faktisk er i ferd med å bli vår. Tross alt.

I fjor vår intervjuet jeg hagemann Ole Geir Skjæveland om å hjelpe våren på vei. Her er tipsene hans.

Her er sommerens rabarbragrøt to-be. Rense, dele, rett i gryta med sukker, trekke på laveste varme til den plutselig er ferdig helt av seg selv. Føles plutselig ikke så lenge til likevel.

 

Klosterklokker to-be. Tror jeg, da. Flyttet rundt på masse rart i fjor høst, regner med at jeg har noen overraskelser i vente utover våren.

Snøklokker. Deja vu i dag da eldstedatteren kom dansende hjem med neven full. Hvor hadde hun plukket dem? Hmmmm, nei, trodde ikke det var i noen sin hage, altså. Husker selv hvordan jeg lå langflat gjennom naboens hekk for å få tak i den bortgjemte tuen med hvitt, denne skatten ingen andre hadde oppdaget, som jeg selvsagt måtte plukke til mor. Med litt korte stilker, sånn at klokkene nærmest fløt i melkeglasset de ble plassert i.

 

Fra disse knoppene kommer det solbær. Mums.

 

Tete a tete. Egentlig irriterer jeg meg over disse små fjollepåskeliljene, liker mye bedre de store. Men de er på vei opp, i motsetning til favorittene mine som ikke viser antydning en gang. Må kanskje revurdere forholdet mitt til disse små.

 

Tulipaner! Åååååå jeg gleder meg!

Knopper på vrihasselen også.