Øyeblikk x 365 (Pluss, Stavanger Aftenblad 08.01.10)

"Følg etter ein snigel ein dag". Jeg fikk dette Kurt Johannessen-sitatet til jul av en god venninne, innrammet og klart til å henges opp et sted jeg ser det ofte. (Mannen min leste feil; "følg etter ein singel ein dag", og fikk først en skeptisk rynke i pannen da jeg hang det opp på kjøkkenet og lanserte det som årets nyttårsforsett).

Sitatet skriver seg fra Johannessens "Øvingar 1994", en håndbok i øvelser få eller ingen har øvd seg på tidligere. I samme håndbok finnes også disse øvelsene:

- Stå opp midt på natta, spis to grønne eple og les eit eventyr.
- Et litt ost og sjå på månen.
- Tenk på noko du ikkje veit.

Med travelbrillene på er øvelsene vanskelige nok. Våkner minstingen på natten tenker jeg mer på søvnen jeg mister, enn på grønne epler. For ikke å snakke om eventyr. Det er lenge siden jeg spiste litt ost og så på månen, og jeg husker ikke sist jeg tittet opp på skyene og lot tankene fare med. Jeg vet alt for godt at ventilasjonsanlegget på kontoret skrur seg av ti over fire, og den plutselige stillheten som følger er en påminner om at jeg sannsynligvis ikke rekker middagen. Når tre med lakenskrekk strekker leggingen, strekker jeg kvelden for å få tid til å gjøre bittelitt ingenting før det er natt og morgen igjen. På den måten kommer morgenen alltid litt før jeg skulle ønske. Men jeg leste ut en hel bok i oktober i fjor, det er jeg fremdeles litt stolt av. Og jeg fulgte faktisk – bokstavelig talt – etter en snegle i sommer. Langflat i gresset, væpnet med kamera i stedet for sneglefelle, på jakt etter et skikkelig forbryterfoto av udyret som knasket i seg georginene mine. Ansiktsuttrykket til den ene naboen var verdt hele jakten. Men skulle jeg skrevet årsrapport ville den ikke være preget av slike øyeblikk.

Januar. Blanke ark. Jeg liker følelsen av å bla om kalenderen, ikke vite hva som kommer. Selv om jeg er den samme i januar som jeg var i desember, liker jeg følelsen av nytt år. Det blir lysere ute, høstgrubling kan veksles inn i virkelyst. Det varer noen gylne uker, før hverdagstralten er ordentlig på plass igjen.

Av samme grunn liker jeg nyttårsforsetter – det føles litt som å ønske seg noe, eller en mulighet som kommer seilende forbi. I fjor bestemte jeg meg for å drikke mye mer rødvin, men jevnt fordelt ut over året. Suksess. I år skal jeg samle på øyeblikk. Det høres kanskje ut som en unnskyldning av et nyttårsforsett, men jeg tror det kan være hårete nok når tidsfristene melder seg og karusellen setter fart igjen. Inngrodde vaner endres ikke på et kvarter. Men øyeblikkene jeg husker er ikke de hvor jeg talte 100 ting jeg burde gjøre de neste to ukene, eller krysset av femten ting på den samme listen. Det er de kveldene som blir litt for sene fordi vi sitter rundt bordet og skravler oss vekk, den impulsive champagneturen på høye hæler, eller sjokoladekake uten grunn med ungene en tilfeldig onsdag i februar. Det er når tankene har fått fly lenge nok til at vi finner på vårt eget nattaeventyr, fordi ingen av bøkene passet akkurat i dag. Det er natten vi kom på at vi like gjerne kunne male veggene i kjellerstuen. Det er debatten om fiskesuppe med safran er veldig godt, eller egentlig smaker mest som lussekatter. Det er alle øyeblikkene som så lett forsvinner når travelbrillene er på, all tiden som bare blir borte.

Jeg kommer ikke til å få det til hver dag. Men når jeg ikke har fått det til mange dager på rad, skal jeg huske en annen av Kurt Johannessens øvelser:

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet igjen.