Du sa jo ja!!!

Opp med hånden alle som blir sure helt på ordentlig hvis noen sier nei. Ingen? Tenkte meg det. (Tegning: Siri Gjelsvik)

Hva har du endt opp med å si ja til, selv om du hadde mest lyst (eller til og med prøvde) å si nei?

Jeg stilte spørsmålet på twitter, facebook og sms forrige helg, i forbindelse med et kunstprosjekt jeg holder på med. Mot løfte om anonym behandling haglet svarene inn. I løpet av bare noen timer kom det nesten hundre store og små bekjennelser. Udramatiske hverdagsting hvor summen blir stor når man legger det sammen. Dramatiske valg som endret retningen på livet. Alarmklokker og murrende magefølelse til tross – du sa ja. Jeg sa ja.

Hvorfor gjorde vi det?

Jeg tror den vanligste måten å svare nei på, er å si ja. Ofte er det ansvarsfølelse, fordi en rekke fellesfunksjoner i samfunnet er avhengig av at mange nok sier ja. Skadevirkningene av å være med i velforeningen en gang i lysåret, eller hjelpe naboen med å måke oppfarten, er relativt begrenset. Så var det heller ingen av svarene jeg fikk som inneholdt snømåking, leksehjelp eller bøssebæring for Haiti.

Andre ting svarer vi ja til fordi der og da er ubehaget ved å svare nei større enn følgene av å svare det motsatte. Fordi vi føler at vi bør, fordi "har ikke lyst" eller "orker ikke" føles som bekvemmelighetsunnskyldninger. Fordi det bare ble sånn.

Her er noen av svarene jeg fikk:

"Barna vil ha overnattingsbesøk omtrent hver helg. Selv om vi egentlig ikke skal noe spesielt, hadde det vært deilig å ikke ha besøk alltid".
"Noen ganger når folk vil komme på besøk. Har egentlig mest lyst å si nei, fordi jeg er sliten, travel, eller det er feil folk som kommer".
"Sex".
"Salg av doruller. Vi endte vel opp med åtte ganger 48 doruller i kjelleren".
"Ferie med familien til søsteren min".
"Jeg sa ja til faste pengesummer til ungene til jul og bursdag, i stedet for å kjøpe gaver med omtanke. Definitivt et nei! Leter rundt ofte, for å finne noe som er dyrt nok. Grrr!"
"To uplanlagte barn".
"Jeg fikk en forespørsel om å bli facebook-venn med en jeg ikke hadde så lyst å bli venn med. Så jeg lot det bare ligge. Men så spurte hun meg på jobb en dag om hvorfor jeg ikke hadde svart ja, så da mumlet jeg noe om at jeg ikke hadde sett det og svarte ja likevel. Nå kan jeg ikke fjerne henne fra vennelisten heller".
"Jeg hadde et kjærlighetsforhold til en gift mann".
"Hvis jeg sier ja til å kjøpe noe, som jeg kjenner er litt press fra betjeningen, og som jeg er usikker på om jeg vil ha eller trenger..."
"Hvis jeg prøver å si nei, men egentlig har lyst, er jeg i ni av ti tilfeller lett å overtale".
"Jeg er i ferd med å si ja til en sydenferie selv om jeg ikke orker tanken på å fly i fem timer med en urolig sønn".
"Jeg sa ja til å holde takk for maten-tale i et bryllup. Angret med en gang".
"Jeg sa nei et par ganger til, men måtte til slutt velge mellom å bli frekk eller si ja. Jeg sa ja".

Noen sier alltid nei. Det er ikke veldig morsomt for de som har lettere for å si ja, og dermed blir sittende som klassekontakt år etter år. Andre sier ja, men har plutselig ikke tid å være med på dugnadene i fotballklubben de neste to årene likevel. Det er heller ikke spesielt morsomt.

Det har hendt jeg har sagt nei til ting, og angret. Og noen ganger har jeg sagt nei, men latt meg overtale likevel, og vært utrolig glad for det i ettertid. Blant de nesten hundre svarene jeg fikk finnes det også gode eksempler på at livet hadde vært veldig kjedelig om man alltid hadde sagt nei i opplagte nei-situasjoner.

Jeg lar ordene fra en venninne oppsummere:

"Livet er for kort til å bruke tid på feil ting, uten at livet er en egotripp for det".

Har du en ja-som-skulle-vært-nei-historie? Send meg en melding på www.twitter.com/sirigj eller tja@plaskedammen.com