4. desember: Børdinåmnåm

Julemat til bæremeiser og andre eventyrlystne fjærballer.

Vi liker små fugler. De ser ut som små fjærballer, og er festlige når de hopper med begge beina på en gang. Noen ganger løper de også. Det ser enda rarere ut. Om vinteren henger vi opp mat til dem i to villplommetrær (krike) vi har i hagen. Det er praktiske fuglematetrær, for de har lange, spisse torner som gjør at katter er veldig lite interessert i å klatre i dem, selv om de er stappfulle av småfugler. (Forøvrig også et festlig syn, når nabopus sitter der på bakken og ser på, mens han vurderer om han er sulten nok til å utsette seg selv for livsfare).

Noen ganger lager vi fuglemat selv. Det finnes oppskrifter på slikt, tilpasset hva slags fugler man har (vil ha?) i hagen. Det bryr ikke vi oss om. Vi blander i det vi tror fugler liker, og tenker at fugler ikke har vondt av å prøve noe nytt, de heller. Men vi er opptatt av at selv de eventyrlystne fuglene skal ha et sunt kosthold, så de får for eksempel ikke chips og smågodt og sånn.

Det er mulig vi får de fuglene vi fortjener når vi velger denne tilnærmingen. Det synes vi er helt utmerket.

Denne gangen brukte vi brødbiter, eplebiter, havregryn og solsikkefrø, blandet med smeltet kokosfett. Putt en snor med en pinnebit i enden ned i koppen, fyll på med fuglemat, trykk det sammen og sett begrene ut så de stivner. Som vanlig brukte vi litt lite kokosfett, så det er mulig vi må improvisere fram et nett for å få fuglematen til å henge sammen. Da har vi noe å gjøre den dagen også.


...og til jul ønsker jeg meg...


Nei med sukker på
Fra kunstprosjektet "Drømmedisken"
- varer man burde få kjøpt over disk.

2011-kalender med alle bildene fra drømmedisken
kan bestilles fra http://www.sirigjelsvik.no/



3. desember: Listejul

 

Indisk juletre  



Desember er listetid. Julekortlister, julegavelister, handlelister og huskelister over alskens navlelo som må på plass før det blir ordentlig jul.

"Hver gang du bruker penger, avgir du en stemme til hva du vil ha mer av i verden," skriver lederen av Grønn Hverdag, Tone Granaas, i sin blogg.

Her er min liste over hva jeg trenger nå som det er jul:

1) Folka mine

Sånn. Plutselig ble alle de andre listene så mye enklere å skrive.

Juletreet over tok jeg bilde av i en landsby i fjellene i Maharashtra, like ved grensen til Madhya Pradesh, for sju år siden. Jeg liker det veldig godt, av veldig mange grunner. En gang skal jeg ta med folka mine dit. En ut-av-navlen-opplevelse.

(Med det samme jeg er i det indiske hjørnet: 12 Days of Christmas, re-worked Indian style. Enjoy!)

2. desember: Peppermyntesnøballer

Det er ikke grisekaldt ute, kunne Barn3 fortelle meg i morges. For hun kunne nemlig ikke se griser noe sted. Men hun var nesten helt sikker på at hun så en hest, i hvert fall hvis hun knep øynene sammen veldig hardt, og foreslo derfor "hestekaldt". Vi ble enige om "gampekaldt" som et slags kompromiss, etter at jeg hadde forklart at hest og gamp var omtrent det samme, bare at gampekaldt høres mye kaldere ut. Siden vi allerede var enige om at det ble veldig kaldt på tennene hvis vi smilte mye, synes vi begge at gampekaldt var et fint ord.

Ett problem med gampekulde er at snøen blir ubrukelig til annet enn ekstremskiturisme. Nå har vi i og for seg ingen snø, så foreløpig er det kun et teoretisk problem, men når det er vinter vil vi jo gjerne lage snøballer, og i gampekulde og dessuten uten snø, er det faktisk helt umulig. Derfor har vi laget peppermyntesnøballer i stedet. Når man spiser dem, er det akkurat som man blir kald i munnen også, hilser barnet. Værsågod:

Oppskrift på peppermynter:
300 g melis
2 knivsodder tragant (apotekvare)
1 eggehvite
15-20 dråper peppermynteolje (apotekvare)
Mokkabønner (evt smeltet sjokolade)

Rør sammen alt det tørre, drypp i peppermyntedråpene (begynn med minste mengde) og rør igjen, før du har i eggehviten (lettere å få peppermyntedråpene jevnt fordelt om du tar i egget til slutt). Kna til smidig masse, smak deg fram til om du vil ha mer peppermynte i. Trill snøballkuler, la dem tørke, legg dem i en skål sammen med mokkabønner. evt trykk dem flate med en mokkabønne/smeltet sjokolade i midten.


...og til jul ønsker jeg meg...



Pakker med energi
Fra kunstprosjektet "Drømmedisken"
- varer man burde få kjøpt over disk.

2011-kalender med alle bildene fra drømmedisken
kan bestilles fra http://www.sirigjelsvik.no/



1. desember: Simon's Cat, "Snow Business"

Velkommen til Siris spesial-superfantastiske julekalender! I første luke er Simon's Cat. Ikke sett den ennå? På tide :-)

Simons katt oppdager snø for første gang.
(Link til YouTube, siden embeddingkoden ikke ville samarbeide med meg i dag. Det kan UMULIG være min feil) 

Kontornomade - et kult prosjekt!

Beduiner, hunere og samer er eksempler på tradisjonelle nomadefolk. Cecilie Thunem-Saanum er også nomade, men ikke av den tradisjonelle sorten. I september begynte hun som kontornomade (sannsynligvis som den første her i landet), inspirert av finske Janne Saarikko.

Cecilie er sin egen sjef. Hun driver CTS-Setting, som tilbyr kurs og trening i tidsbruk og kommunikasjon. Som kontornomade gjør hun akkurat det samme, men fra et nytt miljø hver måned. En slags utlånskollega, som gir og får innspill, idèer og nytt nettverk, i bytte mot en kontorplass.

Det var Pål Stavrum som tvitret om den finske kontornomaden Janne Saarikko en gang i februar. Saarikko hadde startet sitt eget konsulentselskap, men var ikke fristet av det han beskrev som "hjemmekontor i bare underbuksa", eller å leie et lite kontor og sitte der alene. Derfor tok han kontakt med ulike bedrifter for å høre om han kunne sitte en måned hvert sted, uten lønn eller andre forpliktelser enn at han lovet å tie med eventuelle forretningshemmeligheter.

Samme avtale har Cecilie med Fundament Kommunikasjon i Kristiansand, som er første bedrift ut for den norske kontornomaden.

- Jeg tok kontakt med Thunem-Saanum på Twitter da hun skrev om nomadeidéen sin. For oss er det en måte å utvide nettverket vårt. Cecilie byr på sin kompetanse i "bytte" mot kontorplass, og den skal vi benytte oss av, både mot kunder og internt hos oss, sier Christian Altmann, PR-rådgiver i Fundament Kommunikasjon, i et intervju med Amund Hestsveen i Fædrelandsvennen i dag.
Altmann slår fast at dette er nytt, innovativt og spennende, og er strålende fornøyd med ordningen.

Jeg kjenner Cecilie, og skjønner godt at Fundament er strålende fornøyd med å få låne henne. Jeg er heller ikke veldig overrasket over at det var nettopp Cecilie som lot seg inspirere til et kontornomadeliv. Men når jeg må fram med utropstegnene, er det fordi jeg synes dette er en utrolig god idé! Mye bra kan sies om hjemmekontor, men min erfaring er at mye inspirasjon og mange nye idéer oppstår i møtet med (nye) mennesker.

For en som er sin egen sjef, er det mye å hente på å få tilgang til kreative kolleger og nytt nettverk. For en arbeidsplass er det inspirerende å få inn en som kan se på ting med et nytt blikk. Jeg tror dette er en måte å jobbe på som mange kan ha utbytte av.

Faksimile fra Fædrelandsvennen 25. september

Nye tider

Vi har fått et nytt barn i huset. Ikke helt ulikt barnet vi hadde før sommeren, men ikke helt likt heller. Det er noe med blikket og holdningen, noe målbevisst og stolt og nytt som plutselig er så tydelig. Mellomsten er blitt et Helt Ekte Skolebarn.

Det kom jo ikke som noen bombe, dette. Vi har jo tross alt hatt henne noen år. Men likevel. Hun vinker til oss og snur seg. Bakfra ser vi to tynne stilker som stikker ned bak en veldig stor skoleransel. Stilkene går med lette steg - vekk fra oss. Plutselig ble det litt vanskelig for hønemor å svelge.

Hun er godt forberedt. Hun kan telle så langt hun vil, så lenge hun husker på at ikke det heter tjueti. Hun kan de fleste bokstavene. I fjor høst sang hun a-b-c-d-e-f-g, h-i-j-k-ellomellope, men allerede før jul var til og med l-m-n-o-p på plass. Hun har mistet to tenner, valgt skoleransel, og fått et nytt pennal som er så fullt av stæsj at skolen helst ser at det blir igjen hjemme. Dessuten skal den aller beste bestevennen gå i samme klasse. Det blir nok bra.

Hun er godt forberedt, fordi hun har gått i barnehagen i mange år. Barnehagen har læringsplaner i bøtter og spann, noe som blant annet fører til prosjekter hvor ettåringer selv skal velge aktiviteter i løpet av en dag. Akkurat da klødde jeg meg litt i hodet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alle planene og prosjektene hun har hatt det godt i barnehagen. Det er fordi hun har gått dit hver dag og møtt personer som er glad i henne, helt på ordentlig. Som kjenner henne godt nok til å se den lille nyven i pannen på overskyede dager, som vet at hun kvikner til om hun bare får lov til å våkne litt i fred i en krok. Som finner fram tegnesaker, stryker henne over håret og lar henne være seg selv. Som tar henne med på turer, utfordrer henne og utforsker med henne. Som lærer henne hvordan man lettest kan løfte strandkrabbene (man trykker dem på skallet med en finger så ikke de løper sin vei, og kniper langs kanten på skallet med to andre fingre), så hun kan lære det videre til lillesøster og hennes små venner.

Det er litt skummelt med skole. Der barnehagen er liten og trygg, er skolen stor og uoversiktlig. Det er fullt av store barn som vet hva presidenten i Amerika heter, og som holder på å le seg i hjel hvis de klarer å lure førsteklassingene til å si ”pule”. Førsteklassingene går fra å være omgitt av mange hender som kan passe på dem, til å være en av mange læreren må ta seg av.

Men det går nok bra. Skolen har læringsplaner i bøtter og spann. De har prosjekter, som gjør at elevene plutselig en dag ved middagsbordet uanstrengt kan liste opp 30 fakta om for eksempel delfiner (visste du at når delfiner sover er halve hjernen deres fortsatt våken?) Dessuten har de utetimer, belønningsordning for lesehester i forskjellige størrelser, og skolemelk og skolefrukt og ordensmann og friminutt og grafisk fremstilling av hvor mange tenner hver enkelt elev har mistet. Men det er ikke først og fremst på grunn av alt dette hun får det godt på skolen. Det er fordi hun går dit hver dag og møter personer som bryr seg om henne, helt på ordentlig. Som klarer å kombinere fagplaner, krav og nye retningslinjer med kunnskapen om at av og til er plaster på kneet mye viktigere enn at to ganger to er fire. Som bruker sene kvelder og tidlige morgentimer på å forberede undervisningen, for at hver enkelt elev skal føle seg sett i løpet av dagen. Som tar imot telefoner fra bekymrede, hissige eller engasjerte foreldre langt utenfor normal arbeidstid.

Ansatte i skoler og barnehager må gå på jobb med hjerte, engasjement og gode sko. Ikke alle gjør det. Det kan få store konsekvenser, fordi de, utenfor den nærmeste familien, er barnets viktigste støttepersoner. Det blir ofte mye baluba i tilfeller hvor det ansvaret ikke følges opp. Med rette, fordi jobben de gjør er så uendelig viktig. Men urettferdig likevel, så lenge den jevne, gode jobbingen, anleggingen av en stor del av grunnmuren i tilværelsen for de fleste av oss, sjelden løftes fram og belønnes med like store ord.

Så. Til alle dere, som sjonglerer snørrete neser og matematikk (Hvor mange ganger har du blåst nesen i dag? Hvor mange servietter er det i pakken? Hvor mange er det igjen nå da?), som har et like våkent blikk for intriger i skuret i storefri som for hvem som trenger en ekstra utfordring i lesetimen, og som møter barna våre igjen med et smil hver eneste morgen. Takk! Dere skulle hatt millionlønn.

Ekstremsportuker

- Fffff...idiot!!!

Bilferie. Strålende plan. Lave skuldre, ta dagen som den kommer, liksom. Javel, så stopper vi tre ganger i timen for å tisse. Javel, så får vi isflekker i setet. Men likevel! Ikke så verst, hvis vi voksne bare klarer å skru hodet ut av langdistanse-modus, og faktisk stoppe noen av de fine stedene vi ellers ville sust forbi.

- Mammaaa, hva er en fidajot?

- Uhm. Det er en sånn som gjør sånn som han der nettopp gjorde. Bare kjører rett ut i veien uten å se seg for.

Jeg er ikke et osean av opphøyet ro bak rattet. Jeg synes det er en tålmodighetsprøve å kjøre i 60 når fartsgrensen er 80. Men jeg holder stort sett fartsgrensen, og det sier jeg ikke bare fordi noen som er politi kanskje leser dette. Men jeg er en pyse på forbikjøringer, og foretrekker å banne i 60 kilometer i timen en stund framfor å krysse midtlinja hvis ikke jeg ser at det er klart langt, langt fram. Jeg blir mer skvetten når jeg har barna med i baksetet. De mest kreative skjellsordene skriver seg fra komboen uforutsett brudd på vikeplikten og store flagrende ører i baksetet. Men likevel. På en vanlig onsdagsettermiddag i oktober blir det for det meste med en og annen "fidajot".

Men nå. Fellesferie. Er det nye regler nå? Er det sånn at det er om å gjøre å komme først fram, ved minst mulig bruk av blinklys, hjerne og sunn fornuft?

Rapport fra en dag på veien:

En bil har fått motorstopp i en undersjøisk tunnel, og veien er skiltet ned til 50 kmt mens det ordnes opp. Det er store lastebiler i tunnelen, og dessuten en treg traktor med digert lass. Føreren av den ene lastebilen synes det er en god idé å kjøre forbi hele sulamitten, og korker effektivt igjen hele tunnelen mens han drar seg fram i nesten 40. Eller vent. Det er jo et helt kjørefelt til, på den andre siden av de heltrukne sperrelinjene! Og vips. Tre biler i bredden, på vei opp en svingete, mørk tunnel, i langt over de skiltede 50 kmt. Og når én først kom på ideen, hvorfor ikke hive seg på? To sjåfører til bryter ut av køen og suser forbi, over sperrelinjene, synsk sikre på at det ikke kommer noen i motsatt retning bak svingen.

Litt senere, på en motorvei: Familiefar i stor, svart, dyr bil kommer i fint driv i venstre felt. Passerer bilen foran med minst mulig margin, svinger rett over i høyrefeltet, og videre over i avkjøringsfeltet. Uten å blinke. Sjåføren som må hogge inn bremsen tuter. Den travle sjåføren tar seg tid til å sakke litt på farten, så alle - inkludert barna i hans eget baksete - rekker å se langfingeren hans. Tulling. Tute på ham, liksom.

I et kryss med vikeplikt velger en sjåfør å heller trø klampen i bånn, for å slippe å komme bak en lastebil. En annen velger galant å overse stopp-skiltet, muligens fordi det er vanskelig å gire mens man holder mobiltelefonen med den ene hånden. For ikke å snakke om forbikjøringer. I svinger, før bakketopper. Eller hvorfor ikke på veiskulderen på høyresiden. Kreativt!

Det er lite som provoserer meg mer enn folk som på denne måten velger å sette andres liv i fare. Og det er ikke 18-åringer med trykkferskt sertifikat og pimpet bil som skaper disse situasjonene. Det er for det meste familiefedre, med baksetet fullt av fremtidshåp og en litt blek makker i passasjersetet.

Til alle fidajoter: Jeg vedder på at sikkerhet var ett av de viktigste kriteriene da familiebilen ble valgt. Jeg vedder på at noe av det siste dere sa før dere gikk fra kontoret, var at det skulle bli godt med ferie. Jeg vedder på at ekstremsportuker ikke inngår i ferieplanene deres. Jeg vedder på at dere ville kalt hvem som helst som hadde satt livet til familien deres i fare, for noe langt kraftigere enn fidajoter.

Jeg fatter og begriper ikke hva dere tenker på.