En fin presang

Yesterday is history. Tomorrow is a mystery. Today is a gift. That's why it is called the present. (Alice Morse Earle) Foto: Siri Gjelsvik

Jeg sitter på terrassen og dingler med beina sammen med femåringen. Det er søndag, solen skinner, og søndagsturistene dieseldunker forbi ute på fjorden.

- Vil du se någe løye? spør femåringen fortrolig.
Det er klart jeg vil se någe løye.
- Eg har fonne ein tulipan med mangen farger inni.
Vi går ned en trapp og rundt en sving i hagen. Der! Ved siden av den halvspiste tuen med gressløk. Tulipanen, som er nokså ensfarget utenpå, er full av fargerike plastperler. Femåringen ler nokså lurt. Vi lurer litt på hvordan i alle dager alle de perlene har kommet seg oppi tulipanen.
- Kanskje de var inni tulipanen da vi plantet den, og så har den vokst opp? foreslår femåringen. Vi vet begge to at det muligens ikke var nøyaktig sånn det skjedde, men pytt. Det er jo ikke hver dag man får se en tulipan med så mange farger i.

- Om det e sommer nå? lurer femåringen på.
Vi blir enige om at det er ganske sommeraktig ute akkurat i dag i alle fall, og at det kanskje er best at vi spiser en is med det samme.
- Vett du ka merr?
-Nei?
- Eg har smekt ei flua.
- Har du?
- Sk'eg bevisa?
- Neida, du trenger ikke det.
- Jo, se her. An e heilt flade, sier femåringen og finner fram en rosa fluesmekker med en skvosjet flue på.
- Har du spart på den lenge?
- Nei, omtrent fem minutter bare.
- Åja.

Så setter vi oss på en stein og hører på sommerlyder. Sauer som jafser gress. Selv om vi sitter mange meter unna, hører vi tydelig hvordan de jafser og gumler.
- Eg bråge ikkje så møje når eg spise, sier femåringen.
Vi hører en humle, men vi klarer ikke å finne den. Vi hører noen som klipper plenen. En høytrykkspyler. Noen som skravler. Det lukter litt gress, litt asfalt og litt løvetann.

Vi ser på hverandre. Jeg har jobb å gjøre. Femåringen har et rom å rydde. Men det er ikke sikkert at det fortsatt er sommer om to timer? Vi hopper litt på trampolinen. Så går vi en en bitteliten tur. Rundt svingen, bare. Der finner vi skravlepappa og en nabo som sier noe om firetaktsmotorer. Vi er ikke så opptatt av motorer så lenge de virker som de skal, så vi fortsetter en sving til. Der treffer vi noen som har en katt som heter Simonsen. Simonsen, får vi vite, har tjukke kinn fordi han liker å slåss. Han har fått arr på kinnene så mange ganger at de har blitt harde. Dessuten har han fått seg en kilevink i det ene øret. Men vi tror at Simonsen har fått inn noen fulltreffere, han også.

Etterpå går vi hjemover. Skrittene er litt tyngre nå. Bakken går litt oppover, det kan være derfor. Eller så er det fordi vi tenker på jobben som må gjøres og rommet som må ryddes. Det er fortsatt sol. Det frister ikke å være inne. Det frister ikke å gjøre noe man må gjøre, det virker ikke en gang fornuftig. Vi er enige om at det var veldig lurt av oss å gjøre det vi hadde lyst til akkurat denne formiddagen. Og rommet kan vi vel heller rydde en dag vi har lyst til det? En dag med romryddevær? Vi kan jo egentlig det.
- Og så kan du jobbe en dag det er jobbevær, slår femåringen fornøyd fast.
Jeg sier at jeg vil stemme på henne neste gang det er valg.

- Hei, vi må jo plukke opp perlene, sier femåringen.
- Ja, det må vi jo, sier jeg. Så går vi for å rydde i tulipanen.