Kunstneren ble renset med matolje. Kunstnerens klær ble renset med terpentin. Bilen var nybonet, og etter avfetting, vask, og ny boning ble den like grå som før. (Kunstner: Lars. Foto: Pål O. Refvem)
Fettstiftdinosaurer på parketten. Det sier seg jo selv. Det er jo ikke plass til annet enn fortennene på et A4-ark. Tannmerker i den nye kjøkkenbenken. Skulle bare kjenne hvordan det var å gnage på tre. Vannfaste streker på veggen. Aaaah, minner - det var da hun plutselig var lang nok til å få tak i tusjene selv! Rosa neglelakk på mormors flunk nye bil. Det var da vi lærte at en av egenskapene til tokomponent billakk er at den ikke tar skade av neglelakkfjerner. DVD'er. Glatte og fine. Perfekt å ha under føttene når man hermer etter skøyteløperne i OL. Eple i do. Da blir det tett. Knipe hodet av alle de spirende tulipanene. Da kommer det ingen tulipaner, og dessuten blir mamma innmari sur.
Utforskning, nytenkning, læring. Det er jo bra? Og grå hår, det gir bare karakter. Gjør det ikke?
Familiehistorie: Far og sønn (3,5) skal til fjells. Far laster inn i bilen, sønn finner gjenglemt spann med oljemaling. Et halvt minutt senere hører far knising på den andre siden av bilen. Mistenker rituell gjemmelek, vanlig prosedyre når man har dårlig tid. Går for å hente den håpefulle.
- Da jeg så malingen på bilen skjønte jeg først ikke hva det var. Jeg skjønte ikke at han kunne få gjort så mye mens jeg la noen bagger i bagasjerommet, sier far.
Den hovedmistenkte hadde maling opp til albuene. Bilen hadde maling over hele fronten og to sidedører. Boddøren til huset hadde også fått et strøk. Far var klok nok til å ta fram mobilkamera i stedet for utestemme. Han innrømmer i ettertid at han muligens har fått som fortjent:
- Min far minnet meg på at jeg spraymalte sykkelen min blå i frisk sommervind like ved siden av vår hvite Ford Granada. Da han noen dager senere vasket bilen, oppdaget han at hele bilen var dekket av små blå lakkdråper som ikke gikk vekk uansett hvor mye han bonte og rubbet bilen, men de forsvant gradvis ved hver vask i tiden som gikk. Jeg husker også at jeg i 10-12 års alderen syntes at det var tøft med hvit skrift på bildekk, så en dag malte jeg Goodyear på alle dekkene på bilen til far med en sånn penn med hvit maling i. Det var ikke akkurat noen presisjonsjobb, og må ha vært litt flaut å kjøre rundt med for min far som da var rundt 35.
Familiehistorie: Treåring tatt på fersken; tegnet med stein på bilen.
Mor (i fistel): Du må ikke tegne på bilen!!!
Treåring (overrasket, og litt undrende til den uventede kritikken): Det er en mann!
Mor: Jeg ser at det er en mann. Men du må ikke tegne på bilen med stein! Den blir ødelagt!
Treåring (ser på steinen): Neeei, den er ikke ødelagt.
Payback time: Barnas besteforeldre innlemmes gjerne i strømmen av kreative påfunn. (Kan det betraktes som en form for avbetaling?)
- Ni får som förtjänt, sier min gode svigerfar hver eneste gang, og ler så han holder på å ramle av stolen.
En gjenganger blant familiehistoriene fra da vi var små, er da min teknisk anlagte husbond ville hjelpe sin far med å skifte olje på traktoren. I mangel av olje blandet han den selv, av sand og sølevann. Og tømte det i riktig hull. Det gikk som det måtte gå da traktoren ble startet. Motoren skar seg, og svigerfar fikk vel sagt omtrent det han måtte si for å holde snøen unna den dagen også.
Men det ble en god historie.
Og selv om traktorer koster masse penger, er det mye familielim i gode historier. Og familielim får man ikke kjøpt over disk.
